Halloween – en kristen fest?

Til Norge har Halloween-skikkene dukket opp de siste årene, og det kan være greit å vite at utelampen din (om du har noen) blir forstått slik: dersom den er tent, regner barna med at de kan ringe på og få snop. Dersom du har slått den av, vil iallfall noen av barna forstå at det ikke er noe å få hos deg. Uten at det er noen garanti mot at pøbler kaster egg på døren din likevel – det opplever familien Grimkjell hvert eneste år, så Halloween hater vi som pesten!

Men – til saken. Hvor kommer denne (u)skikken fra? Dominikanerpater Augustine Thompson OP har skrevet opplysende om dette i en artikkel som er oversatt til mange språk.

Håndkommunion

I mitt forrige innlegg uttrykte jeg mine umiddelbare reaksjoner – eller sjokk, som man også kunne kalle det – på et lokalt, midlertidig påbud om å motta kommunion i hånden, en de facto ekskommunikasjon av alle oss som opplever håndkommunion som en uskikk. Siden da har jeg snakket med flere, og foretatt noen videre undersøkelser. Jeg tar sjansen på å skrive et innlegg til om saken – nå idet jeg gjør disse St. Hieronymus‘ ord til mine, gjentatt av Père Lagrange («den nye Hieronymus»), sitert av tidligere ordensmagister for Dominikanerordenen Timothy Radcliffe OP i The Wellspring of Hope:

Sciens et prudens, manum misi in ignem.

Catholic Encyclopedia har i sitt kapittel om Sacrilege følgende under overskriften Real sacrilege:

Ekskommunisert av frykt for svineinfluensa

Dette innlegget får meg til å føle meg ganske nasjonal i lys av Nasjonalsangen, nærmere bestemt det evangelisk-lutherske statskirkeverset:

Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.

Nå forholder det seg slik at jeg faktisk holder med Roma og istedet nøyer meg med å tale Akersveien – det norske Latinerkvarteret – midt imot. Det er vel noe typisk norsk i det òg.

Igår kveld, idet jeg ante fred og ingen fare, kom jeg i skade for å lese siste utgave av St. Hallvard kirkes søndagsblad. Her står det å lese:

Til pinsebålets pris

 

Prekonsiliært pinsebål ved Lianvannet (1961)

Dengang da mine barnsben ennå var ganske korte, altså før vi på vårt moderne sort/hvitt-fjernsyn fikk se Neil Armstrongs noe lengre og godt polstrede ben ta sitt berømte lille skritt på Månen, husker jeg at det var pinsebål på Kuhaugen. Altså på Trondhjems høyeste og sentraleste haug, der et piggtrådgjerde over Storberget (som vi barna kalte den lille knausen) skilte den sivile verden fra Luftkrigsskolen – et sted som bare få år tidligere faktisk hadde ligget utenfor Trondhjem, siden Strinda først i 1960 ble innlemmet i bykommunen.

I Trøndelag (og iallfall Nordmøre) har vi nemlig ingen tradisjon for St. Hans-bål; i denne sivilisasjonens arnested og høyborg er det pinsebål som gjelder. Jeg hadde tenkt å skrive dette innlegget for å minnes en svunnen tid, men så googler jeg litt og ser at tradisjonen er høyst levende! Så levende at de lokale brannvesen mange steder (Trondhjem, Kristiansund, Surnadal og flere andre kommuner) ber om at folk melder fra på forhånd om de har tenkt å tenne bål.

Men her nede i Oslo-traktene, denne kulturens utpost, må man vel anta at eventuell røklukt i sommerbrisen snarere skyldes grilling hos naboen og ikke pinsefest.

God pinse!:-)