I mitt forrige innlegg uttrykte jeg mine umiddelbare reaksjoner – eller sjokk, som man også kunne kalle det – på et lokalt, midlertidig påbud om å motta kommunion i hånden, en de facto ekskommunikasjon av alle oss som opplever håndkommunion som en uskikk. Siden da har jeg snakket med flere, og foretatt noen videre undersøkelser. Jeg tar sjansen på å skrive et innlegg til om saken – nå idet jeg gjør disse St. Hieronymus‘ ord til mine, gjentatt av Père Lagrange («den nye Hieronymus»), sitert av tidligere ordensmagister for Dominikanerordenen Timothy Radcliffe OP i The Wellspring of Hope:

Sciens et prudens, manum misi in ignem.

Catholic Encyclopedia har i sitt kapittel om Sacrilege følgende under overskriften Real sacrilege:

Real sacrilege is the irreverent treatment of sacred things as distinguished from places and persons. This can happen first of all by the administration or reception of the sacraments (or in the case of the Holy Eucharist by celebration) in the state of mortal sin, as also by advertently doing any of those things invalidly. Indeed deliberate and notable irreverence towards the Holy Eucharist is reputed the worst of all sacrileges. Likewise conscious maltreatment of sacred pictures or relics or perversion of Holy Scripture or sacred vessels to unhallowed uses, and finally, the usurpation or diverting of property (whether movable or immovable) intended for the maintenance of the clergy or serving for the ornamentation of the church to other uses, constitute real sacrileges. Sometimes the guilt of sacrilege may be incurred by omitting what is required for the proper administration of the sacraments or celebration of the sacrifice, as for example, if one were to say Mass without the sacred vestments.

Den katolske kirkes katekisme sier, under overskriften Vantro i punkt 2120 følgende:

Helligbrøde består i å vanhellige eller behandle på uverdig vis sakramentene og andre liturgiske handlinger, på samme måte som også personer, ting og steder viet til Gud. Helligbrøde er en alvorlig synd, særlig når den begås mot eukaristien, siden selve Kristi legemes vesen blir nærværende for oss i dette sakrament

Det henvises her videre til Kirkerettens canones 1367 og 1376:

Canon 1367: One who throws away the consecrated species or, for a sacrilegious purpose, takes them away or keeps them, incurs a latae sententiae excommunication reserved to the Apostolic See; a cleric, moreover, may be punished with some other penalty, not excluding dismissal from the clerical state.

Canon 1376: A person who profanes a sacred object, moveable or immovable, is to be punished with a just penalty.

Er det så rimelig å se på det å motta Kristi legeme i hånden istedenfor på tungen som helligbrøde? Ble ikke dette tillatt av pave Paul VI?

Instruksjonen Memoriale Domini datert 29. mai 1969 er interessant lesning. Faktum er at pave Paul VI her uttrykker stor skepsis mot forslaget om å tillate håndkommunion, en skepsis han deler med et klart flertall av de 2000 biskopene som var blitt rådspurt på forhånd og hadde avgitt sine stemmer:

From the returns it is clear that the vast majority of bishops believe that the present discipline should not be changed, and that if it were, the change would be offensive to the sentiments and the spiritual culture of these bishops and of many of the faithful.

Therefore, taking into account the remarks and the advice of those whom «the Holy Spirit has placed to rule over» the Churches, in view of the gravity of the matter and the force of the arguments put forward, the Holy Father has decided not to change the existing way of administering holy communion to the faithful.

The Apostolic See therefore emphatically urges bishops, priests and laity to obey carefully the law which is still valid and which has again been confirmed. It urges them to take account of the judgment given by the majority of Catholic bishops, of the rite now in use in the liturgy, of the common good of the Church.

Problemet er at det allerede var blitt innført noen steder:

Indeed, in certain communities and in certain places this practice has been introduced without prior approval having been requested of the Holy See, and, at times, without any attempt to prepare the faithful adequately.

Så det var nok ikke bare bare å forby håndkommunion heller, siden paven neppe kunne regne med at alle biskoper og prester ville respektere et slikt forbud. Derfor – åpenbart motstrebende – åpnet han for at lokale bispekonferanser kunne søke om tillatelse:

In such cases, episcopal conferences should examine matters carefully and should make whatever decisions, by a secret vote and with a two-thirds majority, are needed to regulate matters. Their decisions should be sent to Rome to receive the necessary confirmation, accompanied with a detailed account of the reasons which led them to take those decisions. The Holy See will examine each case carefully, taking into account the links between the different local churches and between each of them and the Universal Church, in order to promote the common good and the edification of all, and that mutual good example may increase faith and piety.

Dog erklærte han at den etablerte praksis ikke skulle forbys:

The new method of administering communion should not be imposed in a way that would exclude the traditional usage.

Og han forutså at noen ville forskrekkes over innføringen av en ny praksis:

The rite of communion in the hand must be introduced tactfully. In effect, since human attitudes are in question, it is linked with the sensibility of the person receiving communion. It should therefore be introduced gradually, beginning with better-educated and better-prepared groups. It is, above all, necessary that an adequate catechesis prepares the way so that the faithful will understand the significance of the action and will perform it with the respect due to the sacrament. The result of this catechesis should be to remove any suggestion of wavering on the part of the Church in its faith in the eucharistic presence, and also to remove any danger or even suggestion of profanation.

Det minner faktisk en smule om den bekymring kong Christian 3. hadde ved innføring av Reformasjonen i Norge 1537 – at man måtte gå varsomt frem og ikke forskrekke folk unødig. Bakgrunnen var at man for det første ikke hadde utdannet tilstrekkelig mange lutherske teologer som kunne ta over som sogneprester overalt i Norge, for det andre at bondeopprør ikke var et ukjent fenomen i Norge.

Både under Christian 3. og Paul XVI gjorde det seg gjeldende at toneangivende teologiprofessorer mente at de selvsagt visste best, og at det bare var et tidsspørsmål før almuen fant seg til rette med forandringene. Dog har jeg det fra salig pater Per Bjørn Halvorsen OP at hans mor i Overhalla faktisk hadde lært å be rosenkransen av sin mor, som hadde lært det av sin mor – i tre hundre år hadde denne katolske kjernefromhet overlevd i hemmelighet på bygdene, overlevert fra mor til datter, eller kanskje helst fra bestemor til datterdatter! Virkelig, mumlende bestemødre har vist seg å overleve selv de mest bedrevitende teologiprofessorer!

Tre år senere var pavens uro over Kirkens situasjon alt annet enn svekket, og i en preken den 29. juni 1972 sa pave Paul VI følgende:

We believed that after the Council would come a day of sunshine in the history of the Church. But instead there has come a day of clouds and storms, and of darkness … And how did this come about? We will confide to you the thought that may be, we ourselves admit in free discussion, that may be unfounded, and that is that there has been a power, an adversary power. Let us call him by his name: the Devil. It is as if from some mysterious crack, no, it is not mysterious, from some crack the smoke of Satan has entered the temple of God.

Kirken var plaget av tvil, usikkerhet, problemer, angst, misnøye, konfrontasjon.

Hvordan var det så i Norge? Om dette kan vi lese i gamle nummer av St. Olavs Tidsskrift, som (selvsagt) kan bestilles frem på lesesalen i Deichmanske bibliotek i en lunsjpause. Med dominikanerpater Hallvard Rieber-Mohn som redaktør, utkom bladet utkom hver 14. dag og var dagsaktuelt, velinformert og interessant. En årgang utgjorde nesten 400 sider! Dagens St. Olav er noe helt annet, med en redaktør som nok heller skjeler mot Agora enn mot Aftenposten – pater Rieber-Mohn var jo det man kaller pressemann, ikke bare prestemann…:-)

I St Olav nr.14, juli 1967 (s. 217) finner man noen «Bestemmelser om Eukaristien» som beskriver anledningene man får lov til å motta kommunion under begge skikkelser (ferminger, døpte konvertitter, brudeparet, retretter…). Her forordnes det videre at kommunionen kan mottas knelende eller stående. Dette er vel nærmest å regne som en forberedelse til at påtenkt fjerning av alterringen i kirkene, for biskop Gran hadde nok mye klart allerede – som det står skrevet i Den katolske kirke i Norge (Oslo : Aschehoug, 1993), s. 397:

Biskop Gran kom på det gunstigst mulige tidspunkt. Ikke bare representerte han det Konsilet stod for, han hadde vært med på å formulere det. Nå arbeidet han for å finne norske uttrykk for det Konsilet ville gjennomføre.

Det var ikke for ingenting at biskop Gran hadde valgt Ipse faciet («Han vil gjøre det») som sitt motto ved sin bispevielse 24. mars 1963!

I St Olav nr 14, 1971 (s. 223) tillates så håndkommunion. Det er sagt at Rom har tillatt de enkelte biskoper tilhørende den Nordiske Bispekonferanse å autorisere denne utdelingsform i sine bispedømmer. Og det blir autorisert, naturligvis. Blant mange – ikke minst ordenssøstre som gikk til kommunion daglig – ble dette veldig godt mottatt, med lettelse, fordi det jo oppleves litt rart (og til og med litt ubehagelig) å måtte stikke ut tungen.

Men når fromme ordenssøstre mottar kommunion i hånden, må det da være både feil og urimelig å hevde at dette er «helligbrøde»? Jeg tenker for eksempel på Jesu små søstre, som fortsatte med sakramentstilbedelse mens «moderne» prester i Oslo (vi snakker nå om 1980-tallet) mente denslags var gammeldags og unødvendig – nærmest forkastelig. En av legdominikanerne ønsket å arrangere dette regelmessig i St. Dominikus, men fikk nei med nevnte begrunnelse. Nå, musketerene tyve år etter, finner vi sakramentsandakter overalt – Katarinahjemmet, St. Olav, St. Hallvard.

Kanskje bør ikke håndkommunion i seg selv betraktes som helligbrøde, «bare» som en uskikk – en uskikk som lenge (og av mange fremdeles) anses å innebære mindre ærefrykt for alterets sakrament og større risiko for virkelig helligbrøde. Og skulle det betraktes av Vårherre som helligbrøde, vil ansvaret (med tilhørende opphold i Skjærsilden, får vi tro – minst) ligge på biskoper og prester som måtte utbre denne praksis. Dog har alle katolikker et selvstendig ansvar for å holde seg informert – lytte og søke å forstå, ikke bare lyde blindt.

Det er vel her på sin plass å spørre om de av oss som er foreldre ønsker at våre barn skal tilegne seg en slik «uskikk» i til sin førstekommunion? I St. Hallvard fikk alle førstekommunionsbarna 2008 (som hadde fransiskanerpater Tan som myndig rektor) kommunion på tungen, mens i 2009 – til vår forskrekkelse – fikk alle kommunion i hånden.

Vi kommer heller ikke utenom det faktum at håndkommunion er blitt en symbolsak for både dokumentkonsiliære («revisjonister» som forholder seg til konsildokumentene) og åndskonsiliære («revolusjonære» som forholder seg til hvordan man på 1960-tallet – iallfall frem til Sacerdotalis coelibatus og Humanae vitae – hadde forstått Kirken som revolusjonær vekkelsesbevegelse i en tid da revolusjonære idéer oppflammet hjertene). Der ligger en viss symbolikk at legdominikaneren og kristendemokraten Aldo Moro ble bortført og myrdet av De røde brigader… det var mange som mente at målet (hva det nå måtte være) helliget midlene!

Vi dokumentkonsiliære opplever den obligatoriske håndkommunion som et overgrep, nærmest et opportunistisk kupp, fra den åndskonsiliære side. Med ett slag har man tvunget hundrevis, kanskje tusenvis, av katolikker i Norge som hittil alltid har fulgt sin utenlandske tradisjon til å underkaste seg et meningsløst forbud mot kommunion på tungen. Har norske sogneprester gjort seg slike skumle tanker? Nei, jeg tror egentlig ikke det – men de engelske og amerikanske prester som har funnet på dette tiltaket som fremholdes å kun være en praktisk ordning for å hindre smitte har faktisk en slik agenda. Noen norske prester har her latt seg forføre.

Jeg er fristet til å karakterisere lokale forbud i Norge mot å motta kommunion på tungen på grunn av faren for svineinfluensasmitte med et sitat av Talleyrand:

C’est pire qu’un crime; c’est une faute.

Men har egentlig noen biskop eller sogneprest myndighet til å påby håndkommunion, det vil si forby kommunion på tungen? Nei, faktisk ikke. Instruksjonen Redemptionis sacramentum (2004) sier nemlig:

[92.] Although each of the faithful always has the right to receive Holy Communion on the tongue, at his choice, if any communicant should wish to receive the Sacrament in the hand, in areas where the Bishops’ Conference with the recognitio of the Apostolic See has given permission, the sacred host is to be administered to him or her. However, special care should be taken to ensure that the host is consumed by the communicant in the presence of the minister, so that no one goes away carrying the Eucharistic species in his hand. If there is a risk of profanation, then Holy Communion should not be given in the hand to the faithful.

Roma locuta, causa finita. Formoder jeg. Eller?

Forresten, gitt at presten har vasket hendene i sakristiet på forhånd – hva er den mest sannsynlige kilde for smitte? Prestens hånd, eller vår egen som etter en halvtimes eller times reise (kanskje på buss eller t-bane) nettopp har holdt om et eksemplar av Lov Herren fra kirkens hylle og tatt på benkene der man sitter – der noen satt like før, i fromessen? Hmm…

Reklamer