Fotograf: Henriette Teige
Ikveld ble det igjen feiret tridentinsk messe (populært kalt usus antiquior eller ekstraordinær form) i St. Josephs kirke i Oslo. Høymesse. En prest, en organist, fem ministranter, fem korister og rundt regnet fireogførti menighetslemmer utgjorde de troendes skare denne gang.
Messen har gått seg til en smule for oss som fikk oppleve den for første gang før jul, da pater Reidar Voith begynte å feire den i Oslo. Først på Katarinahjemmet, siden i St. Josephs kirke der det gamle alteret fremdeles står – og det nye lar seg bære ut for anledningen. I Oslo var det alltid St. Joseph-søstrene som egentlig bestemte, så jeg vet ikke om biskop Gran noensinne våget å foreslå noen ombygging i deres kapell. Rent bortsett fra at det ville ha falt svært mye dyrere å bygge om hele koret, enn å bare sette inn et bordalter slik man faktisk gjorde. Hvilke enorme summer må ikke Kirken dengang ha brukt over hele verden, for å få kirkene til å se enklere og billigere ut?
Etterhvert er det jo ikke så mange som husker den gamle messeformen, siden den ble avskaffet i 1970 og liturgiske bøker kjørt på Grønmo. Den liturgiske revolusjon dengang skjedde ikke uten forskrekkelse, fortvilelse – og enkelte selvmord (også her på berget). Professor Dietrich von Hildebrand uttrykte sitt synspunkt således:
Sannelig, om en av djevlene i C. S. Lewis’ Screwtape Letters var blitt betrodd oppgaven med å rasere liturgien, kunne han ikke ha gjort det bedre.
Mange skrudde idéer og en usalig strøm av dårlige komposisjoner angrep katolikkers sanser mange steder.
I Norge tror jeg ikke man hadde det så ille som mange andre steder; gitaristene slapp stort sett bare til i ungdomsmessene, mens organister fikk fortsette å spille for de voksne. Dominikanerpater Thoralf Norheim gjenbrukte mange gregorianske melodier og satte norsk tekst til dem, og pater Thomas Patfoort sørget for å bevare den gregorianske sang i messen i St. Dominikus. Siden den franske dominikanerprovins også beholdt enkelte av rubrikkene i den dominikanske ritus i den nye messeformen, klarte man å feire messen på en ordentlig måte også etter 1970. Konsekvensen av dette er at svært mange katolikker i Oslo med letthet kan synge med i den tridentinske messen; vi kan faktisk synge det meste utenat allerede. En annen konsekvens er kanskje at gjeninnføringen av den tridentinske messe ikke oppleves like dramatisk som den kanskje gjør andre steder. Vi er vant til røkelse og latin fra før, vi…
Noen misliker imidlertid sterkt at den gamle messen nå igjen feires, og anklager oss for å være nykonservative ungpikekatolikker (eller var det betongkatolikker?). Men det gjør det bare morsommere å støtte opp om den, siden det er få ting som er like tilfredsstillende som å erte 68’ere. Mer røkelse!:-)
P.S. Neste tridentinske messe i Oslo er bebudet søndag 14. juni i det Herrens år 2009.
Grimkjell 