Dette innlegget får meg til å føle meg ganske nasjonal i lys av Nasjonalsangen, nærmere bestemt det evangelisk-lutherske statskirkeverset:

Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.

Nå forholder det seg slik at jeg faktisk holder med Roma og istedet nøyer meg med å tale Akersveien – det norske Latinerkvarteret – midt imot. Det er vel noe typisk norsk i det òg.

Igår kveld, idet jeg ante fred og ingen fare, kom jeg i skade for å lese siste utgave av St. Hallvard kirkes søndagsblad. Her står det å lese:

I forbindelse med utbredelsen av svineinfluensa i Norge har sognepresten, på oppfordring fra biskopen, innført følgende midlertidige regler for St. Hallvard:
  • Kommunion skal bare mottas i hendene for å hindre spredning av smitte
  • Fredshilsen endres til å være muntlig – ikke ved en gir hverandre hånden, men bare sier for eksempel «Guds fred» eller lignende.
  • Det blir tilsatt salt i vievannet

Det var innføring av håndkommunion som eneste tillatte måte å motta Kristi legeme på, som slo luften ut av meg som et tonn murstein. For det har jeg ikke gjort på 12 år. Og slik gikk dét til:

Som alle konvertitter – det er over tyve år siden nå for min del – tilegnet jeg meg den lokale liturgiske praksis, og oppfattet denne som den eneste sanne og gode praksis. Som fast kirkegjenger i St. Dominikus (og i en periode ministrant – eller akolytt, som vi ble kalt der) syntes jeg både St. Hallvard og St. Olav var puslete greier – de feiret jo ikke messen på den «riktige» måten. Ikke gregoriansk sang, nesten ikke røkelse, kjedelige prekener. Men håndkommunion hadde de overalt. Og sånn skulle det vel være. Trodde jeg.

Om det var i utlandet eller i pavemessen på Festningsplassen i Oslo 1989 – da jeg mottok kommunion fra selveste pave Johannes Paul II – at jeg mottok kommunion på tungen for første gang, det husker jeg ikke. Det jeg imidlertid husker svært godt, er at min forlovede – nå min kone – noen år senere reagerte med fortvilelse og sinne på at jeg foretrakk å motta kommunion i hånden.

En felles venn, en ung britisk dominikaner, ga meg det råd at jeg av kjærlighet burde føye min forlovede i dette siden det betød så mye for henne. Jeg innså at det nok var det beste, og føyet meg. Siden har jeg alltid mottatt kommunion på tungen, og som alle slike ting ble det raskt en vane.

Siden dengang har jeg fått med meg hva moder Teresa av Calcutta mente om saken, ifølge pater George William Rutler i et foredrag holdt på Langfredag 1989 i St. Agnes, New York:

«I will tell you a secret, since we have just a thousand close friends together, and also because we have the Missionaries of Charity with us…

«Not very long ago I said Mass and preached for their Mother, Mother Teresa of Calcutta, and after breakfast we spent quite a long time talking in a little room. Suddenly, I found myself asking her — don’t know why — ‘Mother, what do you think is the worst problem in the world today?’ She more than anyone could name any number of candidates: famine, plague, disease, the breakdown of the family, rebellion against God, the corruption of the media, world debt, nuclear threat, and so on.

«Without pausing a second she said, ‘Wherever I go in the whole world, the thing that makes me the saddest is watching people receive Communion in the hand.'»

Alle paver har sett på håndkommunion som en vederstyggelighet (selv pave Paul VI, som motvillig tillot det); pave Johannes Paul II ga naturligvis aldri kommunion i hånden til noen, selv ikke til presidentfruer. Når det gjelder pave Benedikt XVI, vet vi fra før at han fraråder kommunion i hånden, og nå ryktes det at han kommer til å forby det.

kommunion

Annetsteds kan man lese om hvordan Kirken gjennom historien har vurdert spørsmålet om hvorledes man tillates å motta Den hellige kommunion, og det etterlater ingen tvil hos meg hva som er riktig. Sannheten er at håndkommunion av mange blir sett på som et sacrilegium. Det er ille nok for mange troende å se på at andre begår en slik handling, men å pålegges å begå den selv – om man ønsker å næres ved Kristi legeme og blod? Jeg tror ikke biskopen eller sognepresten(e) har sett rekkevidden av det de forordner. Man velger å anbefale et slikt sacrilegium for, idet jeg siterer Per Fugelli i dagens utgave av Aftenposten:

å beskytte oss mot et virus som er mindre dødelig enn vanlig sesonginfluensa

Hva har de kirkelige myndigheter så oppnådd ved å gi etter for frykten for svineinfluensasmitte, og forby kommunion på normalt (anstendig) vis? Forby det som alltid var påbudt, og påby det som gjennom tidene har vært forbudt og fordømt?

For å begrense smittefaren ved mottagelse av Kristi legeme på tungen, kunne man ikke bare formane alle som ikke har skriftet den siste måneden å bli sittende? Da kommer det kanskje ikke så mange frem… Bortsett fra polakkene, naturligvis. OK, mange av dem har jo skriftet første fredag i måneden, så da ville de komme frem uansett. Nå lurer jeg forresten på… om denne overilte forordningen ble tatt til følge i f.eks. de polske messene, eller om prestene grep til fornuft der?

Jeg har svært, svært vanskelig for å tro at kommunion mottatt på tungen innebærer noen som helst smittefare. Da tror jeg mer på det å avstå fra fredshilsen med håndtrykk. Og kanskje sløyfe kirkekaffen for å unngå mer sammenstimling enn nødvendig (neida, kirkekaffen var ikke avlyst idag, den…). Nei, jeg tror ikke at man har oppnådd å redusere smittefaren. Derimot har man oppnådd at hundrevis – kanskje tusenvis – av norske innvandrerkatolikker har mottatt kommunion i hånden for første gang.

Og vi som nekter å begå det vi oppfatter som sacrilegium, uansett hva biskopen måtte mene, vi er ekskommunisert. Fra og med idag. Og kanskje under fremtidige influensa-epidemier, og for sikkerhets skyld kanskje permanent «av hygieniske årsaker»?

Reklamer