I dagens utgave av Morgenbladet har Ola Tjørhom (nok) et innlegg om Katolsk maktkamp på debattsidene, der han blant annet kritiserer «de reaksjonære holdningene som preger [kapellan Oddvar] Mois blogg». Den flittige blogger Moi reagerte tidligere idag mot det han oppfattet som  «et vrengebilde av mine meninger«, men slettet det meste igjen – også kommentarene – noen timer senere.

Vel. Etter arbeidstid har jeg omsider fått tid til å lese hele Morgenbladet, og legger merke til at ordet «høyreavvik» interessant nok er brukt to steder i avisen. Jeg siterer først Tjørhom (s. 28 i avisen)

Tradisjonalisters erobring av kirkelige verv kommer på toppen av 20 år med konservative bispeutnevnelser. Og mens en oppviser grenseløs tålmodighet i forhold til ukatolske høyreavvik, blir det slått resolutt ned på «liberale» tendenser. Dette vil prege Den katolske kirke i lang tid fremover.

I en anmeldelse av Ma Jians bok «Beijing koma» på s. 38 skriver så Gabriel Michael Vosgraff Moro følgende:

I Beijing koma følger vi biologistudenten Dai Wei, som etter at han blir skutt i hodet av opprørspolitiet havner i koma. Faren hans, fiolinist i nasjonaloperaen, satt tyve år i arbeidsleirer, stemplet som høyreavviker, en skjebne verre enn døden i Maos tid. De groteske skildringene av overgrep mot fiender av regimet i kulturrevolusjonens dager overgår det meste jeg har lest, og står ikke tilbake for noe nazistene kunne ha funnet på.

Dersom ordet «høyreavviker» blir brukt i fullt alvor, er det grunn til å spørre seg om hva slags regime man sverger til. I Norge var det først og fremst blant kadre i AKP (m-l) dette var en del av terminologien, og med det mente man revisjonister / reformister / sosialdemokrater og andre med tendenser til borgerlig dekadanse. Slike som Sigurd Allern – som i 1975 måtte gå av som partileder i AKP etter at Tron Øgrim hadde avslørt ham som høyreavviker, og erstattet av Pål Steigan. Ja, det var tider…

Ligger det rett og slett en smule revolusjonsromantikk bak Tjørhoms engasjement?

Da er det kanskje verdt å sitere Carsten Jensen i Klassekampen forleden (24.09.2010):

Makt er ikke for idealister. Og vi har sett at når idealister får makt, så utretter de forferdelige ulykker. For idealister går ikke på kompromisser.