Skjennepreken

Legg igjen en kommentar

Grimkjell e hattmainn

Det hender man får så hatten passer. Da får man være mann for sin hatt og ta det som en mann og (her sørget Forsynet for en betimelig henvisning til en relevant artikkel som dukket opp via Twitter) unnskylde seg som en mann – i betydningen be om unnskyldning, ikke bortforklare noe. Der er tre vanlige grunner til ikke å be om unnskyldning (når det er på sin plass) – stolthet, skam og sinne:

Mer

Mellom kanon og arkiv

Legg igjen en kommentar

Kunsthistoriker Kristin Bliksrud Aavitsland har i  Morgenbladet 21. august en artikkel om tidligere riksantikvar Harry Fett (1875-1962), som hun for tiden skriver på en biografi om. Rent bortsett fra at artikkelen er høyst lesverdig i seg selv, var det spesielt hennes omtale av den tyske kulturteoretikeren Aleida Assmann som vakte min interesse:

Ifølge kulturteoretikeren Aleida Assmann kan summen av et samfunns minner om sin egen fortid deles i to kategorier: kanon og arkiv. Kanon representerer et selektivt utvalg av tekster, kunstverk, gjenstander, bygninger og historiske begivenheter. Disse er kulturens kjerneelementer, dens normative og formative identitetsskapende kilder, som på ny og på ny aktivt kommuniseres og fortolkes. Arkivet er derimot et lager av viten, dokumenter og artefakter, som mangler aktuell bruk og relevans, men som samfunnet likevel bør oppbevare og ikke glemme. Mens kanon aktualiserer fortiden som nåtidig, bevarer arkivet fortiden som fortid. Likevel har arkivet et stadig potensial for funksjon, for eksempel som kritisk korrektiv til kanon når denne blir tilstivnet, instrumental, mytisk eller sjåvinistisk.

Det slår meg at dette kan være et nyttig perspektiv å ha med seg i den kulturkamp som til stadighet utkjempes innenfor Den katolske kirke, og som historisk har ført til forskjellige protestantiske bevegelser fra 1100-tallet frem til idag – både de som brøt ut og dannet egne kirkesamfunn, og de som murrende ble værende i Moderkirken. Hvilke deler av Kirkens tradisjon er Tradisjon med stor T, og hva er «bare» mer eller mindre «nyttige» tradisjoner?

Mer

Håndkommunion

Legg igjen en kommentar

I mitt forrige innlegg uttrykte jeg mine umiddelbare reaksjoner – eller sjokk, som man også kunne kalle det – på et lokalt, midlertidig påbud om å motta kommunion i hånden, en de facto ekskommunikasjon av alle oss som opplever håndkommunion som en uskikk. Siden da har jeg snakket med flere, og foretatt noen videre undersøkelser. Jeg tar sjansen på å skrive et innlegg til om saken – nå idet jeg gjør disse St. Hieronymus‘ ord til mine, gjentatt av Père Lagrange («den nye Hieronymus»), sitert av tidligere ordensmagister for Dominikanerordenen Timothy Radcliffe OP i The Wellspring of Hope:

Sciens et prudens, manum misi in ignem.

Catholic Encyclopedia har i sitt kapittel om Sacrilege følgende under overskriften Real sacrilege:

Mer

Ekskommunisert av frykt for svineinfluensa

8 kommentarer

Dette innlegget får meg til å føle meg ganske nasjonal i lys av Nasjonalsangen, nærmere bestemt det evangelisk-lutherske statskirkeverset:

Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.

Nå forholder det seg slik at jeg faktisk holder med Roma og istedet nøyer meg med å tale Akersveien – det norske Latinerkvarteret – midt imot. Det er vel noe typisk norsk i det òg.

Igår kveld, idet jeg ante fred og ingen fare, kom jeg i skade for å lese siste utgave av St. Hallvard kirkes søndagsblad. Her står det å lese:

Mer

Oligarkiet i fare?

1 kommentar

Tilfeldig valgt professor

Tilfeldig valgt professor

Ad debatt i St. Olav Tidsskrift om katolsk blogging.

Kan det hende at «noen» er engstelig for at det oligarki som vokste frem i katolske bispekonferanser, bispedømmer og menigheter er på vei ut igjen? Synd for enkelte som åpenbart har hatt som ambisjon (eller i det minste forventet) å bli en del av dette oligarki, etter å ha vært katolikk (helt) siden 2003…

Der det kirkelige hierarki er blitt utydelig, ignorert eller sabotert, er det oppstått et oligarki istedet. Der det oppstår et makt-vakuum, vil det alltid være «noen» som ser sin sjanse til å ta ledelsen. Også der det tilsynelatende er blitt «demokratisk». Det er nemlig alltid «noen» som legger føringene for hva som er mulig å bestemme, det husker vi fra 70- og 80-tallets allmannamøter (som underveis skiftet navn til «allmøter»).

For, som ungpikekatolikk skriver idag har vi de siste førti år vært vitne til «en klerikal overkjøring av legfolk». Og da er det faktisk snakk om fenoménet legklerikalisme.  Hvem er det som kan antas å være sentrale skikkelser ved siden av toneangivende prester og ordenssøstre i et slikt hierarki? Professorer! Således omtales Aksjonen for full anerkjennelse av erklæringene fra Det annet Vatikankonsil (som springer ut av Også vi er kirken) av organisatorene selv på denne måten:

Hittil har 54.104 mennesker, hvoriblant svært mange professorer, prester, ordensfolk og i Kirken på annen måte engasjerte kvinner og menn underskrevet petisjonen [her var det Sr. Dr. Dr. og Prof. Dr. i fleng, ja…] på internett eller på underskriftslister.

Oligarkiets problem i møtet med dagens informasjonssamfunn er demokratiseringen via internett og dets sosiale medier – i særdeleshet blogger, som gjorde internettpublisering tilgjengelig også for skribenter som ikke var mer enn gjennomsnittlig datakyndige. Tidligere hadde man et begrenset antall redaktører som i stor grad kunne kontrollere informasjonsformidling og debatt; disse redaktørene var selv en del av oligarkiet og utfordret det derfor ikke.

Uten å ville si noe negativt om Tidsskriftet St. Olav av idag, må man kunne påpeke at antall doktorgrader og professorater i tidsskriftets redaksjon og redaksjonsråd ligger noe over gjennomsnittet for katolikker generelt – uten at det er noe galt i det, for et slikt tidsskrift.  Forutsatt at de ikke har noe informasjonsmonopol, altså.

Bisher haben 54.104 Menschen, darunter sehr viele ProfessorInnen,  Priester, Ordensleute und in der Kirche anderweitig engagiere Frauen und Männer die Petition im Internet oder auf Unterschriftslisten unterzeichnet.

Beskyttet: Tjørhoms grumtale

Skriv inn passordet ditt for å se kommentarer.

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Kalt til legmann

1 kommentar

fotgjenger

Kalt til legmann? Er ikke det noe man bare er, frem til den tid man eventuelt blir kalt til noe… ordentlig – ordensbror, ordenssøster, prest? Det er nærliggende å tro, siden de færreste opplever tilstanden som legmann som noe egentlig valg – snarere et ikke-valg uten spor av kallstanke.

Den hellige far Benedikt XVI holdt den 26. mai 2009 åpningstalen ved en kongress om temaet kirkemedlemsskap og pastoralt medansvar, en tale som allerede er blitt kommentert av pater Moi og David Schütz. Paven nevner bispesynoden i 1987 som handlet om legfolkets kall og misjon i Kirken og i verden. Denne bispesynoden tok opp tråden fra 2. Vatikankonsils erklæring om legfolkets apostolat, Apostolicam actuositatem (1965) , og ble oppsummert av pave Johannes Paul II i dennes apostoliske formaning Christifideles laici (1988).

Jeg synes pave Benedikt oppsummerer oppsummeringen godt idet han sier at legfolket

ikke lenger må bli sett på som «medarbeidere» for presteskapet, men virkelig anerkjent som «medansvarlige» for Kirkens væren og handling

For her ligger, tror jeg, nøkkelen til en forståelse av kall: medansvar.  Ansvar. Kan kall rett og slett oversettes med ansvarsfølelse – med den naturlige følge at man tar ansvar, tar på seg ansvaret for det som må gjøres?

Som legmann – nærmere bestemt tertiær – var jeg en gang i Roma, innkalt for å fremlegge mine tanker om hvilke muligheter som åpnet seg for Ordenen på internett. Jeg foreslo noen tiltak, og vel hjemme i Oslo kom vedtaket fra Roma:

You do it.

Overraskende, smigrende – og ganske typisk, ifølge de som kjente til hvordan slike ting ordnes. Ingen brennende busk, ingen bebudelse pr. erkeengel Gabriel; kun en enkel forespørsel om jeg ville ta på meg en oppgave. Du fant på det; du kan gjøre det selv.

På den tiden lekte jeg ennå med tanken på en fremtid som ordensbror og prest, men samtidig slo det meg: om jeg blir prest, svikter jeg mitt kall som legmann; jeg ser jo for meg oppgaver som venter på akkurat meg. Pussig følelse.

Older Entries Newer Entries