Stortingsvalget står for døren, og de fleste av oss har nok bestemt seg for hvilket parti de skal gi sin stemme til. Men på hvilket grunnlag, egentlig – er det partiprogrammene, valgkampen eller kommentariatet som påvirker oss mest?

Kanskje ingen av delene, noe Vetle Lid Larssen gir en pekepinn om i A-magasinet 14. august – for en en måned siden. Ifølge innlegget (eller rettere sagt utfallet, siden det er det spalten heter) Valgomaten forskrekkes halvalkoholiserte libertinere fra vestkanten, urbane ned i sokkelesten, av at deres holdninger til diverse politiske spørsmål ga som resultat at de er mest enig med og derfor bør stemme på…

Kristelig Folkeparti

De nekter å tro det! Med flakkende blikk hviskes det til ens nærmeste venner, så stor er forbauselsen og skammen over å bli assosiert med de kristne – endog de kristelige. For mange handler valget mest om hvor man føler seg hjemme, hvem man kunne tenke seg å ta en øl sammen med. Eller noe sånt. Urbanisten forestiller seg ikke muligheten av å ta en øl med Dagfinn Høybråten (som forresten bedyrer at han ikke har hacket valgomatene) som sikkert bare drikker kaffe.

Min gamle grandtante Ingrid som bodde på Singsaker i Trondhjem, fortalte en gang at hun selvsagt skulle stemme på Arbeiderpartiet – for det gjorde alltid onkel Johan! Onkel Johan arbeidet nemlig hele sitt liv ved Jernbanen, og da var jo valget klart.

Fordommer har sine fordeler – det gjør mange små valg i hverdagslivet langt enklere å foreta enn om man måtte tenke over absolutt alt. Det handler om hva man gjør på autopilot, eller av gammel vane. Slik har jeg alltid gjort – eventuelt: slik gjorde alltid onkel Johan. Problemet oppstår når produktnavnet (eller partinavnet) består, mens innholdet i stillhet er blitt et helt annet.

Som (meget) forhenværende Unge Høyre-aktivist (av den lyseblå typen) kan jeg godt forstå skepsisen mot KrF: Også jeg foretrakk øl, vin og sigarer, og ville ikke følt meg hjemme i KrF – dengang. Men nå? Ved skjells år og alder er man kommet til erkjennelsen av at mye øl fører til en alt annet enn abstrakt ølvom, selv ganske lite vin til at man må la bilen stå, og røyking til at man – som mine forfedre – dør av lungekreft eller KOLS.  Og det Høyre jeg engang stemte på – og delte ut løpesedler for – det finnes ikke lenger heller. Selv ikke Venstre er hva det var.

Fra den annen side brøt Valgerd Svarstad Haugland en gammel barrière ved å tilstå at hun likte et glass vin til maten og fikk katolikken Janne Haaland Matlary som partifelle og statssekretær. Så KrF har da forlengst kommet oss lyseblå verdikonservative i møte også, ingen tvil om det!

Vi som mener at

  • abort – legalisert drap – av 16.000 norske barn i året er en ufattelig tragedie
  • barn skal unnfanges etter naturmetoden (nei til offentlig finansiert IVF!)
  • ekteskap er en heterofil greie, naturgitt og ikke sosialt konstruert
  • familien er samfunnets fundament
  • kollektive verdier og infrastruktur bør ikke privatiseres
  • langsiktig forvaltning er bedre enn kortsiktig spekulasjon
  • privatskoler (som St. Sunniva i Oslo) er en god ting
  • er lei av politisk korrekthet og «den intolerante toleransen»

har visst bare et valg. Ikke sikkert at KrF er enig med meg i alt, men utvilsomt det parti hvis program mest svarer til det jeg selv mener – så jeg vil stemme KrF på søndag. I likhet med biskop Eidsvig, viser det seg.
Kristelig Folkeparti
Valgomaten var ikke så dum, den. Hadde vært fint om flere hadde stemt i lys av partiprogrammene (og altså valgomaten), og ikke bare etter gamle fordommer. Vetle: Det går an å ta en dobbel whisky hjemme etter at man har vært og stemt KrF også!

Advertisements