Berømt og snart saligkåret konvertitt

Bloggeren Asfaltkunst har sett seg litt rundt og

… fikk et inntrykk av var at det nesten er utelukkende personer som har konvertert til den katolske eller som er på vei inn den som skriver blogg. Og jeg synes jo det er flott at det er mer åpenhet omkring trosspørsmål og ønske å dele dette med andre. Men jeg lurer litt, hvorfor er det så få «innfødte» katolikker som skriver blogg (noen unntak er det jo) men blandt flertallet er de jo ikke. Tankevekkende er det.

En interessant tankevekkelse! Jeg vil for egen del legge til noen flere observasjoner og antagelser:

  • Vår norskfødte katolske biskop er konvertitt
  • De fleste norskfødte katolske prester er konvertitter
  • De fleste norskfødte katolske ordenssøstre er konvertitter
  • De fleste norskfødte katolske professorer (uansett fag) er konvertitter
  • De fleste norskfødte katolske bibliotekarer er konvertitter
  • Alle norskfødte katolske nobelprisvinnere i litteratur er konvertitter
  • Grimkjell og Asfaltkunst er norskfødte konvertitter

En ung norsk krybbekatolikk – som siden ble ordenssøster, og dermed bidrar til å svekke statistikken over – fortalte meg en gang at hun var imponert over konvertittenes kunnskapsnivå, vi kunne mye mer enn hun noensinne hadde lært i sin katekese gjennom et godt stykke barne- og ungdomsliv!

For det er ikke bare bare å bli tatt opp i Kirkens fulle fellesskap, som det heter. Den alminnelige holdning i Den katolske kirke i Norge er at man ikke driver med proselyttisme, tvert imot tar man imot interesserte som om de banket på klosterets port – man må visst banke kraftig og lenge for å slippe inn. Ofte fikk man høre før, om man var norsk lutheraner, at siden vi alle jo er kristne er det egentlig ikke nødvendig å konvertere – aller best å la være, kanskje…

Innenfor døren venter et Grunnkurs i Troen – det var iallfall dét det het, dengang jeg selv gikk på fransiskanernes opplegg i St. Hallvard på 1980-tallet. Mye å lese, blant annet Den hollandske Katekismus for voksne og ikke minst Katolsk Tro gennem to Årtusinder av Richard McBrien. Ja, og Humanae vitae naturligvis – det lå visst den gode pater Hans på hjertet å la meg lese den før jeg ble katolikk. Det er slett ingen dårlig idé å ha en viss kunnskap av hva man begir seg ut på når man offentlig bekrefter at:

Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner.

(Fra Bønnebok for Den katolske kirke, 1990)

Etter min høytidelige opptagelse i Kirken, fikk jeg høre fra en bergensk dominikanerpater med glimt i øyet at jeg nok måtte gå om igjen – siden «dominikanerne og fransiskanerne anerkjenner ikke hverandre»…:-) Og et lite kurs over noen få måneder på Enerhaugen var jo i sannhet ganske puslete saker i forhold til opplegget for konvertittkandidater og andre interesserte i Neuberggaten.

Mitt poeng med denne fortellingen er at jeg måtte bli student igjen for å få lov til å svømme over Tiberen. Jeg gjetter på at de fleste norske konvertitter faktisk har god utdannelse – til dels svært god utdannelse. Og folk med god utdannelse er ofte skriveføre folk.

Men… hva med konvertittenes barn, og innvandrerkatolikkenes barn? Skulle man ikke finne skriveføre blogger-kandidater blant dem? Spørsmålet er i hvilken grad disse barna selv er katolikker. Lars Roar Langslet skrev i jubileumsverket Den katolske kirke i Norge (1993) følgende:

Det ene [trekk ved kirkens sosiologi de siste tiår] er det høye frafallet blant døpte norske katolikker. En prest med kyndighet i statistikk skal ha regnet ut at om frafallet hadde vært 0, kunne det idag [1993] ha vært rundt 200 000 katolikker i Norge. Perspektivet vil kanskje overraske lesere med romantiske forestillinger om at det alltid utvikler seg patent samhold i et trossamfunn som så klart skiller seg ut. Realiteten er antagelig hva man måtte vente: Nettopp det å skille seg ut kan føles som en byrde i et samfunn der konformitetspresset neppe er blitt mindre enn før, men hvor det entydig går i retning av en kirkefremmed og avkristnet livsstil.

Der har vi en mulig forklaring på overrepresentasjonen av konvertitter blant katolske skribenter i det offentlige ordskifte. Men så kommer vi til Asfaltkunstnerens poeng, slik jeg aner det i bakgrunnen: Er denne overrepresentasjonen av konvertitter blant skriveføre katolikker i Norge en god ting?

Det er det ikke nødvendigvis. For selv om vi konvertitter tilegner oss mye kunnskap om Kirken, Troen og Tradisjonen, bærer vi fortsatt med oss en ikke-katolsk arv som ikke alltid er synlig for oss selv – men desto mer åpenbar for trosfeller som har fått en katolsk kultur inn med morsmelken.

Om vi norsk-lutherske konvertitter – med de aller beste hensikter – gjør oss gjeldende i Kirken på forskjellige plan, ser vi oss selv i speilet iblant? Og hva ser vi i tilfelle? En som svømmer helt over til den andre siden, eller en som svømmer halvveis over og så stopper opp med forventning og krav om at Kirken selv skal kaste seg i elven og møte en på halvveien?

Advertisements