Grimkjell e hattmainn

Det hender man får så hatten passer. Da får man være mann for sin hatt og ta det som en mann og (her sørget Forsynet for en betimelig henvisning til en relevant artikkel som dukket opp via Twitter) unnskylde seg som en mann – i betydningen be om unnskyldning, ikke bortforklare noe. Der er tre vanlige grunner til ikke å be om unnskyldning (når det er på sin plass) – stolthet, skam og sinne:

Pride. Apologizing can be particularly hard for men because it involves the admittance of fault. It’s hard to say that we messed up. That we were wrong. Our pride gets in the way.

Embarrassment. If we messed up royally, doing something truly boneheaded even though we knew better, it can be difficult to talk about it to the person we hurt or let down. We feel stupid and would rather pretend like it didn’t happen.

Anger. Things that need apologizing for are rarely a one way street. We probably did something wrong, but the other person probably did too. And sometimes our anger over how they offended us is so great that we justify what we did and can’t get past it to apologize.

Forleden fikk Grimkjell bokstavelig talt en skjennepreken for et innlegg forfattet for et par måneder siden, en slags Comoedie som gjorde narr av en kontroversiell norsk professor (Ola Tjørhom, katolikk siden 2003) hvis meninger var blitt uttrykt i sin fylde i både Morgenbladet og St. Olav Tidsskrift.

Denne ennå ganske ferske konvertitt, som allerede har beriket det norske språk med begreper som ‘ungpikekatolikk’ og ‘betongkatolikk’ – der han i sin tidligere lutherske periode på tilsvarende måte talte foraktelig om ‘bedehuskitch’ og ‘betonglutheranere’ – både forskrekket og provoserte mange norske katolikker med sitt angrep på en stor gruppe av sine nye trosfeller.

Grimkjell har, på oppfordring av en katolsk prest som leste denne min Comoedie og fant at den fullstendig savnet spor av kristen nestekjærlighet, fjernet et innlegg som også av andre er blitt vurdert som slemt.

Det er blitt påpekt at en leser som finner et slikt smedeskrift på denne bloggen, lett kan få det inntrykk at det hele er lite seriøst – og på den måte avfeie alle andre innlegg som i høyeste grad har Veritas – sannhet – som rettesnor og mål.

Og Grimkjell synes videre å ha brutt sin egen programerklæring om gromtale:

I utgangspunktet ble ordet «gromtale» foreslått i 2006 som en norsk oversettelse av det engelske «blurb». «Grom» gir positive assosiasjoner og inspirerer til anvendelse også for andre ting enn reklame. «Gromtale» kunne også tenkes å betegne en form for sivilisert debatt – en debatt der deltagere utviser god netikette og søker å avdekke enighet såvel som uenighet.

Dominikanerpater Timothy Radcliffe O.P. var inne på noe lignende i en preken han holdt i 1993:

Tanken bak den gamle disputas var at man ikke seiret ved å påpeke opponentens feil, men snarere ved å vise at han hadde rett, om enn bare delvis. Fremfor å rive ham ned ved å vise hvor feil han tok, måtte man finne et sted der man kunne godta det minstemål av sannhet som han eide. Det var en diskusjonsform som bygget fellesskap og konsensus […] Det vi har å tilby Kirken i vår tid er et sted der debatt kan finne sted, debatt uten redsel for sannhet, ordskifte som bygger fellesskap.

Grimkjell må nok innrømme at denne  Comoedie snarere ble grumtale enn gromtale, og at man lot seg rive med av en annen kranglefant som man således kanskje har mer til felles med enn man forestilte seg. Professor Janne Haaland Matlary kan nok ha rett i at høfligheten er borte og dannelsen mangelvare her i landet. Vi får skjerpe oss.

Grimkjell beklager.

Advertisements