Kunsthistoriker Kristin Bliksrud Aavitsland har i  Morgenbladet 21. august en artikkel om tidligere riksantikvar Harry Fett (1875-1962), som hun for tiden skriver på en biografi om. Rent bortsett fra at artikkelen er høyst lesverdig i seg selv, var det spesielt hennes omtale av den tyske kulturteoretikeren Aleida Assmann som vakte min interesse:

Ifølge kulturteoretikeren Aleida Assmann kan summen av et samfunns minner om sin egen fortid deles i to kategorier: kanon og arkiv. Kanon representerer et selektivt utvalg av tekster, kunstverk, gjenstander, bygninger og historiske begivenheter. Disse er kulturens kjerneelementer, dens normative og formative identitetsskapende kilder, som på ny og på ny aktivt kommuniseres og fortolkes. Arkivet er derimot et lager av viten, dokumenter og artefakter, som mangler aktuell bruk og relevans, men som samfunnet likevel bør oppbevare og ikke glemme. Mens kanon aktualiserer fortiden som nåtidig, bevarer arkivet fortiden som fortid. Likevel har arkivet et stadig potensial for funksjon, for eksempel som kritisk korrektiv til kanon når denne blir tilstivnet, instrumental, mytisk eller sjåvinistisk.

Det slår meg at dette kan være et nyttig perspektiv å ha med seg i den kulturkamp som til stadighet utkjempes innenfor Den katolske kirke, og som historisk har ført til forskjellige protestantiske bevegelser fra 1100-tallet frem til idag – både de som brøt ut og dannet egne kirkesamfunn, og de som murrende ble værende i Moderkirken. Hvilke deler av Kirkens tradisjon er Tradisjon med stor T, og hva er «bare» mer eller mindre «nyttige» tradisjoner?

Lørdagens store nyhet som ble bragt videre av innlegg på Rorate Cæli, New Liturgical Movement og Ungpikekatolikk er at pave Benedikt XVI har godkjent visse forslag som Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen anbefalte i mars:

The Cardinals and Bishops members of the Congregation voted almost unanimously in favor of a greater sacrality of the rite, of the recovery of the sense of eucharistic worship, of the recovery of the Latin language in the celebration, and of the remaking of the introductory parts of the Missal in order to put a stop to abuses, wild experimentations, and inappropriate creativity. They have also declared themselves favorable to reaffirm that the usual way of receiving Communion according to the norms is not on the hand, but in the mouth. There is, it is true, and indult which, on request of the [local] episcopates, allows for the distribution of the host [sic] also on the palm of the hand, but this must remain an extraordinary fact. The «Liturgy Minister» of Pope Ratzinger, Cañizares, is also having studies made on the possibility to recover the orientation towards the Orient of the celebrant, at least at the moment of the eucharistic consecration, as it happened in practice before the reform, when both the faithful and the priest faced towards the Cross and the priest therefore turned his back to the assembly.

Med andre ord ønsker man å gjennomføre de liturgiske endringer som Annet Vatikankonsil faktisk vedtok, og fremme den egentlige Novus Ordo. Etter 40 år…

Sakramentsandakter og latin (tenk om vi snart kan reise rundt i verden og kunne delta aktivt i messen uansett hvor vi befinner oss!) – er hentet frem fra Kirkens «arkiv» og fått sin rettmessige plass i «kanon» igjen (i Norge har forøvrig dette allerede delvis skjedd). På den annen side får vi håpe at den kirkelige asbest – dårlige kirkesanger, polyestermessehagler, gitarer og liturgiutvalg – kasseres som spesialavfall.

Vi vil ha en klar og identitetsskapende katolsk kirke, ikke et keitete og selvutslettende kirkesamfunn som så gjerne skulle være kul.

Reklamer