fotgjenger

Kalt til legmann? Er ikke det noe man bare er, frem til den tid man eventuelt blir kalt til noe… ordentlig – ordensbror, ordenssøster, prest? Det er nærliggende å tro, siden de færreste opplever tilstanden som legmann som noe egentlig valg – snarere et ikke-valg uten spor av kallstanke.

Den hellige far Benedikt XVI holdt den 26. mai 2009 åpningstalen ved en kongress om temaet kirkemedlemsskap og pastoralt medansvar, en tale som allerede er blitt kommentert av pater Moi og David Schütz. Paven nevner bispesynoden i 1987 som handlet om legfolkets kall og misjon i Kirken og i verden. Denne bispesynoden tok opp tråden fra 2. Vatikankonsils erklæring om legfolkets apostolat, Apostolicam actuositatem (1965) , og ble oppsummert av pave Johannes Paul II i dennes apostoliske formaning Christifideles laici (1988).

Jeg synes pave Benedikt oppsummerer oppsummeringen godt idet han sier at legfolket

ikke lenger må bli sett på som «medarbeidere» for presteskapet, men virkelig anerkjent som «medansvarlige» for Kirkens væren og handling

For her ligger, tror jeg, nøkkelen til en forståelse av kall: medansvar.  Ansvar. Kan kall rett og slett oversettes med ansvarsfølelse – med den naturlige følge at man tar ansvar, tar på seg ansvaret for det som må gjøres?

Som legmann – nærmere bestemt tertiær – var jeg en gang i Roma, innkalt for å fremlegge mine tanker om hvilke muligheter som åpnet seg for Ordenen på internett. Jeg foreslo noen tiltak, og vel hjemme i Oslo kom vedtaket fra Roma:

You do it.

Overraskende, smigrende – og ganske typisk, ifølge de som kjente til hvordan slike ting ordnes. Ingen brennende busk, ingen bebudelse pr. erkeengel Gabriel; kun en enkel forespørsel om jeg ville ta på meg en oppgave. Du fant på det; du kan gjøre det selv.

På den tiden lekte jeg ennå med tanken på en fremtid som ordensbror og prest, men samtidig slo det meg: om jeg blir prest, svikter jeg mitt kall som legmann; jeg ser jo for meg oppgaver som venter på akkurat meg. Pussig følelse.

Reklamer