Vel. Etter arbeidstid har jeg omsider fått tid til å lese hele Morgenbladet, og legger merke til at ordet “høyreavvik” interessant nok er brukt to steder i avisen. Jeg siterer først Tjørhom (s. 28 i avisen)

Tradisjonalisters erobring av kirkelige verv kommer på toppen av 20 år med konservative bispeutnevnelser. Og mens en oppviser grenseløs tålmodighet i forhold til ukatolske høyreavvik, blir det slått resolutt ned på “liberale” tendenser. Dette vil prege Den katolske kirke i lang tid fremover.

I en anmeldelse av Ma Jians bok “Beijing koma” på s. 38 skriver så Gabriel Michael Vosgraff Moro følgende:

I Beijing koma følger vi biologistudenten Dai Wei, som etter at han blir skutt i hodet av opprørspolitiet havner i koma. Faren hans, fiolinist i nasjonaloperaen, satt tyve år i arbeidsleirer, stemplet som høyreavviker, en skjebne verre enn døden i Maos tid. De groteske skildringene av overgrep mot fiender av regimet i kulturrevolusjonens dager overgår det meste jeg har lest, og står ikke tilbake for noe nazistene kunne ha funnet på.

Dersom ordet “høyreavviker” blir brukt i fullt alvor, er det grunn til å spørre seg om hva slags regime man sverger til. I Norge var det først og fremst blant kadre i AKP (m-l) dette var en del av terminologien, og med det mente man revisjonister / reformister / sosialdemokrater og andre med tendenser til borgerlig dekadanse. Slike som Sigurd Allern – som i 1975 måtte gå av som partileder i AKP etter at Tron Øgrim hadde avslørt ham som høyreavviker, og erstattet av Pål Steigan. Ja, det var tider…

Ligger det rett og slett en smule revolusjonsromantikk bak Tjørhoms engasjement?

Da er det kanskje verdt å sitere Carsten Jensen i Klassekampen forleden (24.09.2010):

Makt er ikke for idealister. Og vi har sett at når idealister får makt, så utretter de forferdelige ulykker. For idealister går ikke på kompromisser.

Som et hjelpemiddel er det utarbeidet skriftespeil (dansk: skriftespejl, svensk: biktspegel; jeg vet dessverre ikke hva det heter på engelsk og ikke minst latin?) som er en skriftlig anvisning til den samvittighetsransakelse, som er en nyttig (for ikke å si nødvendig) forberedelse før man går i skriftestolen. Slike skriftespeil finnes i forskjellige varianter i katolske bønnebøker fra forskjellige steder til forskjellige tider.

Det følgende skriftespeil er å finne i Bønnebok for katolske kristne (Oslo, 1944) og bærer ikke minst preg av tidens spesielle rettskrivning. De ti bud er gjengitt i hakeparentes slik de står i Katolsk katekismus (Kristiania, 1922). Legg merke til at at spørsmålene fortrinnsvis stilles i perfektum (fortid), ikke presens (nåtid)! Man kan jo bare skrifte det man har gjort, er ferdig med, og har som inderlig ønske og forsett å ikke gjøre mer. I nuet legges angeren og de gode forsetter frem for Gud, mens fremtiden er lagt i Hans hender i bønn om nåde til å kun gjøre det gode. Og visst er det krevende – målet er jo å telles blant helgenene, om enn de færreste får plass i Kirkens kalender.

Det første budet.

[1. Jeg er Herren, din Gud. Du skal ikke ha andre guder enn mig; du skal ikke gjøre dig noget billede for å tilbe det.]

Har jeg: Søkt å leve i Guds nærvær? Bedt morgen-, kvelds-, bordbønn? Andre pliktbønner? Forsømt bønnen gjennom lengere tid? Vært likeglad og tankeløs mens jeg bad? Frivillig tvilt på noen trossannhet? Hørt på gudløst snakk uten å søke å hindre det? Lest bøker og blad som er fiendtlige mot Kirken og troen? Gitt eller lånt dem til andre? Tatt del i ikke-katolske gudstjenester? Skammet meg over troen? Vært overtroisk? Tvilt på Guds miskunn og forsyn? Syndet på Guds miskunn? I tanken satt meg opp mot Gud og hans forsyn? Vært mismodig og utålmodig i motgang? Har jeg søkt å holde vedlike mine kunnskaper i religion?

Det andre budet.

[2. Du skal ikke ta Herren, din Guds, navn forfengelig.]

Har jeg: Brukt Guds og helgenenes navn uten ærefrykt ? Misbrukt Guds navn til banning? Spottet over hellige ting? Tålt at andre gjorde det? Sverget falsk, i tvil eller uten grunn? Ikke holdt et gitt løfte? Tatt mot noe sakrament uten tilbørlig forberedelse?

Det tredje budet.

[3. Kom ihu at du helligholder sabbaten.]

Har jeg: Uten grunn gjort forbudt arbeid på søn- eller helligdag? For­sømt messeofferet ? Kommet for sent? Gått for tidlig? Deltatt uten tilbørlig andakt? Ikke oppført meg med tilbørlig ærefrykt? (F. eks. vært mer opptatt av andre enn av bønnen?) Hindret andre i å ta del i messeofferet ? Oppfylt plikten til å helligholde søndagen også når jeg ikke kunde gå til messe?

Det fjerde budet.

[4. Du skal ære din far og din mor, at det må gå dig vel, og du må leve lenge på jorden.]

For ungdom. Har jeg: Vært egensindig, trassig, uvillig, ulydig, ukjærlig mot foreldre, lærere, foresatte? Foraktet dem? Ønsket ondt over dem? Voldt dem unødig sorg og engstelse? Vært årsak til at de syndet? Trettet, slåss med mine søsken? Misunt dem? Vært uvillig og uvennlig mot dem? Gitt dem dårlig eksempel? Fristet dem til synd? Vært forsømmelig med arbeid, lekser?

For eldre. Har jeg: Foraktet eller vist trass imot den kirkelige eller verdslige øvrighet? Mot mine arbeidsgivere og overordnede? Såret mine slekt­ninger? Ønsket ondt eller døden over noen av disse? Forsømt pliktene mot barna, pleiebarn, under­ordnede, tjenestefolk? Forsømt deres materielle eller åndelige velferd? Gitt dem dårlig eksempel? Fristet dem til noe ondt? Vært årsak til at de syndet? Vært for ettergiven eller streng? Tålt utilbørlige ting hos dem: dårlige vaner, omgang, bøker, blad, kino, teater eller andre dårlige for­nøyelser? Gitt dem høve til synd? Vært hard, gjerrig, utålmodig, oppfarende, hissig, uvennlig, tankeløs mot dem? Straffet barna i vrede? For­sømt de kunnskaper jeg trenger i mitt forhold til dem? Holdt dem til religionsundervisningen, bønnen, gudstjenesten?

Det femte budet.

[5. Du skal ikke slå ihjel.]

Har   jeg: Skadet andre på deres legem? Slått dem? Tirret dem til vrede? Ikke unt dem materielle, intellektuelle, åndelige goder? Næret hat, hevngjerrige tanker, vrede, motvilje, uforsonlighet mot noen? Mot nære slektninger, foresatte, trosfeller? Levd i fiendskap? Ønsket ondt over andre? Vist forakt og uvennlighet? Skadet andres sjeleliv: ved dår­lig eksempel, ved å friste, narre, råde til eller gi høve til synd? Ved smiger? Ved å rose synden? Hatt omgang med dårlige mennesker? Utsatt meg selv for høve til synd? Henger jeg framleis ved noe slikt? Skadet min egen eller andres helse ved tankeløshet, likegyldighet, uforsiktighet, over­mot?

Det sjette og niende budet.

[6. Du skal ikke begå ekteskapsbrudd.]

[9. Du skal ikke begjære din næstes hustru.]

(Husk på: Ikke alt som er usømmelig og upassende er sam­tidig synd mot kyskheten og det sjette budet. Lær derfor å skille mellom disse ting både i ransakingen og i vedkjenningen.)

Har jeg: Med vilje og glede tenkt på ukyske ting? Med nytteløs og unødvendig ettertanke og grubling kalt fram ukyske rørsler og følelser? Tenkt med glede på ukyske ting jeg før har gjort? Ønsket å se, høre, lese, gjøre noe ukyskt? Snakket om, sunget, hørt på, lest, sett eller gledet meg over noe slikt? (Dårlig varité, kino, teater, bilder, blad.) Hatt, gitt, lånt til andre ukyske bilder, bøker, blad? Gjort noe ukysk alene eller med andre? Tillatt noe slikt? Hatt dårlig omgang? Ellers gjort noe ukyskt? Syndet mot ekteskapets hellighet og formål? Mot pliktene i ekteskapet?

Det syvende og tiende budet.

[7. Du skal ikke stjele.]

[10. Du skal ikke begjære noget av hvad der tilhører din næste.]

Har jeg: Stjålet? Skadet andres eiendom? Bedradd? Under­slått? Lånt og ikke betalt tilbake? Levert dårlige varer? Dårlig arbeid? Krevd for meget? Funne eller lånte ting jeg ikke har rett til å ha? Tatt mot eller kjøpt stjålne ting? Sløst bort arbeids­tiden? Sløst med andres ting? Sløst med mitt eget? Ytet skadeserstatning? Utilbørlig ønsket meg andres eiendom?

Det åttende budet.

[8. Du skal ikke si falsk vitnesbyrd imot din næste.]

Har jeg: Vært uærlig i tale eller oppførsel? Løyet? I viktige ting? Til skade for andre? Snakket ondt om andre? Skadet noens ære? Uten grunn snakket om an­dres feil? Overdrevet dem? Åpenbart andres feil? Baktalt noen? Snakket ukjærlig om noen? Satt ugrunnet mistanke på andre? Næret ugrunnet tvil om andre? Tenkt ondt om noen? Dømt grunn­løst om noen åpenlyst eller i mitt indre? Syndet ved fariseisk forargelse?

Kirkens 5 bud.

Har jeg: Uten grunn ikke holdt fastebudet? Abstinensbudet? Forsømt påske-plikten? Tatt del i støyende fornøyelser i de luk­kede tidene (advent, fasten). Forsømt å gi almisse og kirkeskatt enda jeg godt kunde?

De 7 hovedsyndene.

Har jeg: Vært hov­modig? Forfengelig? Narraktig? Innbilsk? Util­børlig søkt å tekkes andre? Foraktet, hånet, spottet, gjort narr av andre? Vært grisk etter gods? For­sømt å gi almisse? Vært misunnelig? Uvillig til å gjøre tjenester? Gledet meg over andres uhell og motgang? Ikke holdt måten i mat og drikke? Vært kresen? Doven? Kastet bort tiden? Vært forsømmelig og likegyldig i mitt arbeid?

Kalls- og standspliktene.

Har jeg: Forsømt de kunnskaper som kreves i mitt ar­beid, i min stand og stilling, for min framtid? Mine plikter som ugift, gift, enke, foresatt, under­given, arbeidsgiver, arbeidstaker, husfar, husmor, borger, kristen? Er det ellers noe som uroer meg? Hva er hovedfeilen min? Vanesynden? Det høve som er årsak til de fleste av mine synder? Bruker jeg de midler som trenges for å unngå synden?

Men – til saken. Hvor kommer denne (u)skikken fra? Dominikanerpater Augustine Thompson OP har skrevet opplysende om dette i en artikkel som er oversatt til mange språk.

Denne oversettelse sto å lese i Hallvardsvaka – menighetsbladet for St. Hallvard, Oslo – for noen år tilbake (nr 3/2003):

Vi har alle hørt anklagene. Halloween er en hedensk rite som opprinnelig var en før-kristen fest blant de keltiske druider som unnslapp kirkelig undertrykkelse. Selv idag fortsetter moderne hedninger og hekser å feire denne urgamle festen. Hvis du lar barna dine gå ut på knask-eller-knep («trick-or-treat»), betyr det at de kommer til å tilbe djevelen og de hedenske guder?

Intet kunne være lenger unna sannheten. Opprinnelsen til Halloween er faktisk veldig kristen og ganske amerikansk. Halloween feires den 31. oktober på grunn av en pave, og festens elementer er resultatet av katolsk fromhetsliv i middelalderen.

Det er sant at de gamle keltere i Irland og Britannia feiret en mindre fest den 31. oktober – slik de gjorde på den siste dagen i de fleste andre av årets måneder. Imidlertid er det slik at Halloween faller på oktobers siste dag fordi Allehelgensdag feires 1. november. Festen til ære for alle helgener i himmelen pleide å bli feiret den 13. mai, men pave Gregor 3. (d. 741) flyttet den til 1. november, vigselsfesten for Allehelgenskapellet i Peterskirken i Roma. Senere, på 840-tallet, bestemte pave Gregor den 4. at Allehelgensdag skulle feires overalt.

Og slik spredte denne helligdagen seg til Irland. Dagen før var festens vigilie, Allehelgensvake eller Halloween. I de dager hadde ikke Halloween noen spesiell betydning for kristne eller forlengst døde keltiske hedninger.

I år 998 la St. Odilo, abbeden i det mektige kloster Cluny i Syd-Frankrike, til en feiring den 2. november. Dette var en dag for å be for sjelene til de avdøde. Denne festen, kalt Allesjelersdag, spredte seg fra Frankrike til resten av Europa.

Så nå hadde Kirken fester for alle sjeler i himmelen og alle i skjærsilden? Hva med de som befant seg i det andre stedet? Det later til at irske katolske bønder undret seg om de uheldige sjelene i helvete. Tross alt, hvis sjelene i helvete blir glemt mens vi feirer de i himmelen og de i skjærsilden, kunne de ble sure nok til å lage bråk. Så det ble skikk å slå på gryter og kokekar på Allehelgensvaka slik at de fordømte kunne vite at de ikke var glemt. Dermed ble det slik, i det minste i Irland, at alle de døde ble minnet – selv om presteskapet ikke var særlig positivt innstilt til Halloween og aldri skrev Alle fordømtes dag inn blant kirkeårets fester.

Men dette er stadig langt fra vår feiring av Halloween. Vår feiring dreier seg om å kle seg ut i fantasifulle kostymer. Å kle seg ut er ikke irsk i det hele tatt. Derimot oppstod denne skikken i Frankrike på 13- og 14-hundretallet. Senmiddelalderens Europa ble rammet av gjentatte utbrudd av byllepest – svartedauden – og mistet om lag halvparten av befolkningen. Det er ikke overraskende at katolikkene ble mer opptatt av livet etter døden.

Mange flere messer ble lest på Allesjelersdag, og kunstneriske fremstillinger ble uttenkt for å minne folk på deres egen dødelighet. Vi kjenner disse fremstillingene som den «Dance Macabre» eller «Dans med døden» som ble vanlig å male på gravkapellenes vegger og viser djevelen lede en kjede av mennesker – paver, konger, adelsdamer, riddere, munker, bønder, spedalske og så videre – inn i graven. Noen ganger ble denne dødsdansen fremstilt på selve Allesjelersdag som et levende tablå med folk utkledt i drakten til forskjellige stender. Men franskmennene kledte seg ut på Allesjelersdag, ikke Halloween; og irene, som feiret Halloween, kledte seg ikke ut. De to skikkene gikk antagelig over i hverandre først i de britiske kolonier i Nord-Amerika på 1700-tallet da irske og franske katolikker begynte å gifte seg med hverandre. Det irske fokus på helvete ga de franske maskeradene en enda mer makaber vri.

Men, som enhver ung dødning vet, poenget er ikke å kle seg ut; poenget er å få så mange godsaker som mulig. Hvor i all verden kom «knask eller knep» fra?

«Knask eller knep» er kanskje det pussigste og mest amerikanske tillegg til Halloween, og er det ufrivillige bidrag fra engelske katolikker. Under perioder med sterk anti-katolsk lovgivning i England fra 15- til1700-tallet hadde katolikker ingen juridiske rettigheter. De kunne ikke inneha embeder og de ble utsatt for bøter, fengsel og tunge skattebyrder. Å lese messe innebar dødsstraff, og hundrevis av prester led martyrdøden.

I noen tilfeller gjorde de engelske katolikkene motstand, iblant tåpelig. En av de tåpeligste motstandshandlinger var et komplott som gikk ut på å sprenge den protestantiske kong Jacob 1 og hans parlament i luften med krutt. Dette var antatt å utløse en katolsk oppstand mot undertrykkerne. Dette lite gjennomtenkte «Kruttkomplottet» ble avverget den 5. november 1605, da mannen som voktet kruttet, en skjødesløs konvertitt ved navn Guy Fawkes, ble tatt og arrestert. Han ble hengt; komplottet løp ut i sanden. 5. november, Guy Fawkes’ Day, ble en stor festdag i England og er det fremdeles. I de årene da katolikker var fratatt juridiske rettigheter, tok gjenger med feststemte folk på seg masker og besøkte lokale katolikker i nattens mulm og mørke, og krevde øl og kaker til sin feiring: knask eller knep!

Guy Fawkes’ Day kom til de amerikanske koloniene med de første engelske nybyggerne. Men når man kom så langt som til den amerikanske revolusjonen, hadde man for det meste glemt gamle kong Jacob og Guy Fawkes. Knask eller knep var imidlertid for morsomt å slutte med, så det ble etterhvert flyttet til 31. oktober, samme dag som den irsk-franske maskeraden. Og i Amerika var ikke knask eller knep begrenset til katolikker. Sammenblandingen mellom forskjellige innvandrede tradisjoner som vi kjenner som Halloween var etablert i De forente stater innen begynnelsen av 1800-tallet. Inntil nylig har den vært ukjent i Europa, selv i de land der noen av skikkene først oppstod.

Men hva med hekser? Vel, de er et av de seneste tillegg. Postkortindustrien kom med dem på slutten av 1800-tallet. Halloween var allerede fylt med dødninger og spøkelser, så hvorfor ikke ta med hekser også på kortene? Halloween-kortet mislyktes (skjønt det i det siste har fått en renessanse) men heksene var her for å bli. På samme måte ble lyktemenn introdusert av forvirrede folkeminnegranskere. De trodde at Halloween stammet fra druidene og var av hedensk opprinnelse. Lykter laget av neper (ikke gresskar) hadde vært et innslag i gamle keltiske innhøstningsfester, så de ble tatt med i den amerikanske Halloween-feiringen.

Neste gang noen påstår at Halloween er et grusomt knep for å lokke dine barn til djevledyrkelse, foreslår jeg at du forteller dem om den virkelig opprinnelsen til Allehelgensvake og inviterer dem til å oppdage dagens kristne betydning, sammen med de to større og viktigere katolske festene som følger.

Den 21. januar 2009 – tilfeldigvis samme dag som ekskommunikasjonen av fire SSPX-biskoper ble hevet – ble et intervju med SSPX-biskop Richard Williamson sendt, og virvlet opp en mediestorm mot paven. Williamson erklærte at han ikke trodde på den gjengse historiefremstilling av Holocaust – han trodde ikke noe på at europeiske jøder ble utsatt for masseutryddelse i gasskamre!

Det er, om man får si det slik, “mit brennender Sorge” man hører noe slikt. Den katolske kirkes holdning er – og har hele tiden siden pave Pius XII vært – klinkende klar, og sammenfaller med den alminnelige europeiske historieoppfatning. Det er heller ikke tilfelle, som David Irvings gamle venn Rolf Hochhut antydet i sitt skuespill “Der Stellvertreter“, at Pius XII var “Hitlers pave” på noen som helst måte.

Grimkjells personlige følelser ved ihukommelsen av både historien og historiefornektelsene kan best uttrykkes gjennom en Kaddish sunget av Ofra Haza. Så har man fått “bekjenne flagg”, som den svenske biskop Anders Arborelius OCD kaller det i dagens pressemelding fra Stockholms katolska stift som en forhåndskommentar før et intervju med samme Arborelius inngår i onsdagens sending.

Skjønt… Hva slags flagg er det Arborelius her toner?

Jag vill också framhålla att det är min uppfattning att det goda som kom ut av turbulensen i våras var att vi alla fick lov att bekänna färg.

Påven och Vatikanen har krävt att Richard Williamson och SSPX tydligt och kraftfullt tar avstånd ifrån och ber om förlåtelse för förnekandet av Förintelsen. Så har ännu inte skett, åtminstone inte vad gäller Williamson själv.

Inte heller kan vi se att företrädarna för SSPX hittills visat prov på den öppenhet och ödmjukhet som krävs inför de samtal om försoning som ska inledas i oktober. Tyvärr sade deras generalsuperior, biskop Bernard Fellay så sent som i juli i år att de inte är villiga att vara tillmötesgående och visa någon kompromissvilja när det gäller de centrala skillnader som finns i uppfattningar mellan katolska kyrkans ledning och SSPX.

Det ser helst ut til at den svenske biskopens ærend er å kreve at Vatikanet stiller bestemte forhåndsbetingelser i samtalene med SSPX om dette bestemte arbeidet for å fremme kristen enhet. Hvorfor det? Hvorfor ønsker han å fremføre dette i media?

Rorate Caeli og Damian Thompson spekulerer i hva som er på ferde her, og Thompson skriver at det nå sannsynligvis er snakk om et direkte angrep på pave Benedikt XVI:

It goes without saying that this could turn really nasty. It’s not clear from the above what information the Swedish bishop passed on. Also, bear in mind that Cardinal Kasper is not well disposed towards Ecclesia Dei; it sounds to me as if there might be some point-scoring going on.

Det antydes med andre ord at kardinal Walter Kasper har sin egen agenda, og prøver å legge kjelker i veien for arbeidet for at SSPX kan forsones med Moderkirken. Åpenbart godt samkjørt med Williamson, som synes å tilhøre en SSPX-fløy som også misliker sjefsbiskop Bernard Fellays fraternisering med paven. Eller la oss bare postulere at Williamson i dette dramet figurerer som såkalt “nyttig idiot”, siden mye tyder på at han mangler den dømmekraft man skulle forvente at en biskop skulle besitte. Iallfall en legitimt ordinert biskop, noe som Williamson jo ikke er -  hans ipso facto ekskommunikasjon ble som kjent utløst sommeren 1988 ved deltagelse i den ulovlige bispevielse i Ecône.

Hva med en liten konspirasjonsteori? Det at man er paranoid utelukker ikke at man faktisk kan være forfulgt… Første akt i dette dramaet er allerede avsluttet, og forløp omtrent slik:

1. Personer høyt oppe i Vatikanet som sterkt misliker Summorum Pontificum og gjeninnføringen av “Den gamle messen” (TLM) forsøker å finne måter de kan undergrave pavens bestrebelser for å trekke SSPX inn i Moderkirken igjen. (Forresten ble Summorum Pontificum, interessant nok, godt mottatt av den russisk-ortodokse patriark Alexius II – er det en økumenisk dimensjon her som har gått de fleste av oss hus forbi?)
2. Denne kretsen kjenner godt til biskop Williamson, og regner med at han vil si det han mener om noen skulle finne på å intervjue ham – altså at han deler David Irvings historieforståelse.
3. En slik sak ville være “gefundenes Fressen” for mange nyhetsredaksjoner, men av en eller annen grunn er det svensk TV som får saken. De intervjuer Williamson, og venter med å sende innlslaget til den dagen da pave Benedikt opphever den mer enn 20 år gamle ekskommunikasjonen av Williamson & co.
4. De fire SSPX-biskopene ble ekskommunisert på grunn av ulydighet – for å ha latt seg bispevie av erkebiskop Marcel Lefebvre uten pavens samtykke. De ble ikke ekskommunisert på grunn av politiske meninger eller historieløse utsagn. Men den svenske TV-dokumentaren ble et middel til å få pavens hevelse av ekskommunikasjonen til å se ut som en kirkelig anerkjennelse av antisemittisk grums og la det hele til rette for massiv pavekritikk i alle medier. Mange krever pavens avgang.
5. Innen det var gått en uke uttalte kardinal Darío Castrillón Hoyos, som hadde vært ansvarlig for dialogen med SSPX (les: Fellay) i et intervju med Corriere della Sera at “Vi visste absolutt ingenting om denne Williamson. Jeg tror virkelig at ingen var klar over det.”
6. Pavens krets er ikke helt inne i internett-alderen ennå, det innrømmer han selv i et uvanlig personlig brev av 10. mars 2009 til verdens biskoper om SSPX-saken. Man var ikke klar over hva som var under oppseiling, og ble tatt fullstendig på sengen.

Nå går teppet øyeblikkelig opp for andre akt, der målet igjen blir å kreve pave Benedikts avgang – eller i det minste svekke hans autoritet (og kanskje helse). Er dette hva vi vil oppleve de neste to ukene?

1. Oppfølgerdokumentaren har tittelen “Hur mycket visste Vatikanen?” og viser intervjuer med biskop Anders Arborelius og kardinal Walter Kasper. De vil uttale at pavens nærmeste medarbeidere “må ha visst” at Williamson ikke var helt god – kardinal Hoyos’ påstand om at Vatikanet ikke visste noe betviles. Kardinal Hoyos beskyldes for å fare med løgn.
2. Pavemotstanderne krever pavens avgang samtidig som han besøker Den tsjekkiske republikk (og gir en krone til Jesulus Pragensis), der hans kritikere kardinal Miroslav Vlk (som nylig ikke fikk lov til å utnevne en hjelpebiskop og dermed etterfølger) og dennes handyman Tomáš Halík (som dermed ikke er blitt hjelpebiskop, men som til gjengjeld vil oversette og kommentere alt pave Benedikt gjør og sier, som kommentator for tsjekkisk TV) venter.
3. Samtalene med SSPX er tenkt videreført i oktober, de må kan hende finne sted i et… noe mer anstrengt klima enn man så for seg.

Stadig like forvirra? Ikkje etter denne episoden av Forviklingar!

Kanskje ingen av delene, noe Vetle Lid Larssen gir en pekepinn om i A-magasinet 14. august – for en en måned siden. Ifølge innlegget (eller rettere sagt utfallet, siden det er det spalten heter) Valgomaten forskrekkes halvalkoholiserte libertinere fra vestkanten, urbane ned i sokkelesten, av at deres holdninger til diverse politiske spørsmål ga som resultat at de er mest enig med og derfor bør stemme på…

Kristelig Folkeparti

De nekter å tro det! Med flakkende blikk hviskes det til ens nærmeste venner, så stor er forbauselsen og skammen over å bli assosiert med de kristne – endog de kristelige. For mange handler valget mest om hvor man føler seg hjemme, hvem man kunne tenke seg å ta en øl sammen med. Eller noe sånt. Urbanisten forestiller seg ikke muligheten av å ta en øl med Dagfinn Høybråten (som forresten bedyrer at han ikke har hacket valgomatene) som sikkert bare drikker kaffe.

Min gamle grandtante Ingrid som bodde på Singsaker i Trondhjem, fortalte en gang at hun selvsagt skulle stemme på Arbeiderpartiet – for det gjorde alltid onkel Johan! Onkel Johan arbeidet nemlig hele sitt liv ved Jernbanen, og da var jo valget klart.

Fordommer har sine fordeler – det gjør mange små valg i hverdagslivet langt enklere å foreta enn om man måtte tenke over absolutt alt. Det handler om hva man gjør på autopilot, eller av gammel vane. Slik har jeg alltid gjort – eventuelt: slik gjorde alltid onkel Johan. Problemet oppstår når produktnavnet (eller partinavnet) består, mens innholdet i stillhet er blitt et helt annet.

Som (meget) forhenværende Unge Høyre-aktivist (av den lyseblå typen) kan jeg godt forstå skepsisen mot KrF: Også jeg foretrakk øl, vin og sigarer, og ville ikke følt meg hjemme i KrF – dengang. Men nå? Ved skjells år og alder er man kommet til erkjennelsen av at mye øl fører til en alt annet enn abstrakt ølvom, selv ganske lite vin til at man må la bilen stå, og røyking til at man – som mine forfedre – dør av lungekreft eller KOLS.  Og det Høyre jeg engang stemte på – og delte ut løpesedler for – det finnes ikke lenger heller. Selv ikke Venstre er hva det var.

Fra den annen side brøt Valgerd Svarstad Haugland en gammel barrière ved å tilstå at hun likte et glass vin til maten og fikk katolikken Janne Haaland Matlary som partifelle og statssekretær. Så KrF har da forlengst kommet oss lyseblå verdikonservative i møte også, ingen tvil om det!

Vi som mener at

• abort – legalisert drap – av 16.000 norske barn i året er en ufattelig tragedie
• barn skal unnfanges etter naturmetoden (nei til offentlig finansiert IVF!)
• ekteskap er en heterofil greie, naturgitt og ikke sosialt konstruert
• familien er samfunnets fundament
• kollektive verdier og infrastruktur bør ikke privatiseres
• langsiktig forvaltning er bedre enn kortsiktig spekulasjon
• privatskoler (som St. Sunniva i Oslo) er en god ting
• er lei av politisk korrekthet og “den intolerante toleransen”

har visst bare et valg. Ikke sikkert at KrF er enig med meg i alt, men utvilsomt det parti hvis program mest svarer til det jeg selv mener – så jeg vil stemme KrF på søndag. I likhet med biskop Eidsvig, viser det seg.

Valgomaten var ikke så dum, den. Hadde vært fint om flere hadde stemt i lys av partiprogrammene (og altså valgomaten), og ikke bare etter gamle fordommer. Vetle: Det går an å ta en dobbel whisky hjemme etter at man har vært og stemt KrF også!

…gjør verden verre, er overskriften i et intervju med “kunstelskeren, polemikeren, forfatteren, vitenskapsmannen og sosialantropologen” Arne Martin Klausen i Forskerforum 1/94, i anledning av at han skulle studere kulturdimensjonen i OL-94 på Lillehammer. På forsiden av bladet et bilde fra New York (?) med teksten

Fremskrittet er en større fare for sivilisasjonen enn underutvikling

I intervjuet tar Klausen opp en viktig problemstilling:

Har du noen gang tenkt på konsekvensene av kreativitet, kritikk og individualisme – de fornemme og forherligede dyder i et samfunn som er i kontinuerlig og aksellererende forandring? Jeg er overbevist om at disse egenskapene en gang kan bli vår bane. Tenk på menneskene i de mange samfunn som har eksistert før oss. De aksepterte tilværelsen som sin skjebne, og hvis det skulle skje forandringer, skjedde de svært langsomt, kanskje over århundrer. Men hos oss er selve forandringen den største verdien av dem alle. For å forandre må vi rendyrke kreativitet. Vi må kritisere – og kritikkens iboende kraft er å stille spørsmål ved å bryte ned det bestående. Vi må ikke innrette oss, vi må være individualister som angriper det bestående, som uavlatelig river ned tabuer og som stiller spørsmål ved absolutt alt. Slik kan det ikke fortsette. I så fall vil det forandre oss til det ugjenkjennelige.

Pessimistisk? Vel, etter en slitsom dag skulle man gjerne ønske at verden roet seg litt ned, iallfall… Bladet har unnsluppet papirkurven i hele 15 år nå – det Klausen sier er jo noe å tenke over. Men noen ludditt er man vel ikke akkurat heller, blogger’n…

Bloggeren Asfaltkunst har sett seg litt rundt og

… fikk et inntrykk av var at det nesten er utelukkende personer som har konvertert til den katolske eller som er på vei inn den som skriver blogg. Og jeg synes jo det er flott at det er mer åpenhet omkring trosspørsmål og ønske å dele dette med andre. Men jeg lurer litt, hvorfor er det så få “innfødte” katolikker som skriver blogg (noen unntak er det jo) men blandt flertallet er de jo ikke. Tankevekkende er det.

En interessant tankevekkelse! Jeg vil for egen del legge til noen flere observasjoner og antagelser:

• Vår norskfødte katolske biskop er konvertitt
• De fleste norskfødte katolske prester er konvertitter
• De fleste norskfødte katolske ordenssøstre er konvertitter
• De fleste norskfødte katolske professorer (uansett fag) er konvertitter
• De fleste norskfødte katolske bibliotekarer er konvertitter
• Alle norskfødte katolske nobelprisvinnere i litteratur er konvertitter
• Grimkjell og Asfaltkunst er norskfødte konvertitter

En ung norsk krybbekatolikk – som siden ble ordenssøster, og dermed bidrar til å svekke statistikken over – fortalte meg en gang at hun var imponert over konvertittenes kunnskapsnivå, vi kunne mye mer enn hun noensinne hadde lært i sin katekese gjennom et godt stykke barne- og ungdomsliv!

For det er ikke bare bare å bli tatt opp i Kirkens fulle fellesskap, som det heter. Den alminnelige holdning i Den katolske kirke i Norge er at man ikke driver med proselyttisme, tvert imot tar man imot interesserte som om de banket på klosterets port – man må visst banke kraftig og lenge for å slippe inn. Ofte fikk man høre før, om man var norsk lutheraner, at siden vi alle jo er kristne er det egentlig ikke nødvendig å konvertere – aller best å la være, kanskje…

Innenfor døren venter et Grunnkurs i Troen – det var iallfall dét det het, dengang jeg selv gikk på fransiskanernes opplegg i St. Hallvard på 1980-tallet. Mye å lese, blant annet Den hollandske Katekismus for voksne og ikke minst Katolsk Tro gennem to Årtusinder av Richard McBrien. Ja, og Humanae vitae naturligvis – det lå visst den gode pater Hans på hjertet å la meg lese den før jeg ble katolikk. Det er slett ingen dårlig idé å ha en viss kunnskap av hva man begir seg ut på når man offentlig bekrefter at:

Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som den hellige katolske Kirke tror, lærer og forkynner.

(Fra Bønnebok for Den katolske kirke, 1990)

Etter min høytidelige opptagelse i Kirken, fikk jeg høre fra en bergensk dominikanerpater med glimt i øyet at jeg nok måtte gå om igjen – siden “dominikanerne og fransiskanerne anerkjenner ikke hverandre”…:-) Og et lite kurs over noen få måneder på Enerhaugen var jo i sannhet ganske puslete saker i forhold til opplegget for konvertittkandidater og andre interesserte i Neuberggaten.

Mitt poeng med denne fortellingen er at jeg måtte bli student igjen for å få lov til å svømme over Tiberen. Jeg gjetter på at de fleste norske konvertitter faktisk har god utdannelse – til dels svært god utdannelse. Og folk med god utdannelse er ofte skriveføre folk.

Men… hva med konvertittenes barn, og innvandrerkatolikkenes barn? Skulle man ikke finne skriveføre blogger-kandidater blant dem? Spørsmålet er i hvilken grad disse barna selv er katolikker. Lars Roar Langslet skrev i jubileumsverket Den katolske kirke i Norge (1993) følgende:

Det ene [trekk ved kirkens sosiologi de siste tiår] er det høye frafallet blant døpte norske katolikker. En prest med kyndighet i statistikk skal ha regnet ut at om frafallet hadde vært 0, kunne det idag [1993] ha vært rundt 200 000 katolikker i Norge. Perspektivet vil kanskje overraske lesere med romantiske forestillinger om at det alltid utvikler seg patent samhold i et trossamfunn som så klart skiller seg ut. Realiteten er antagelig hva man måtte vente: Nettopp det å skille seg ut kan føles som en byrde i et samfunn der konformitetspresset neppe er blitt mindre enn før, men hvor det entydig går i retning av en kirkefremmed og avkristnet livsstil.

Der har vi en mulig forklaring på overrepresentasjonen av konvertitter blant katolske skribenter i det offentlige ordskifte. Men så kommer vi til Asfaltkunstnerens poeng, slik jeg aner det i bakgrunnen: Er denne overrepresentasjonen av konvertitter blant skriveføre katolikker i Norge en god ting?

Det er det ikke nødvendigvis. For selv om vi konvertitter tilegner oss mye kunnskap om Kirken, Troen og Tradisjonen, bærer vi fortsatt med oss en ikke-katolsk arv som ikke alltid er synlig for oss selv – men desto mer åpenbar for trosfeller som har fått en katolsk kultur inn med morsmelken.

Om vi norsk-lutherske konvertitter – med de aller beste hensikter – gjør oss gjeldende i Kirken på forskjellige plan, ser vi oss selv i speilet iblant? Og hva ser vi i tilfelle? En som svømmer helt over til den andre siden, eller en som svømmer halvveis over og så stopper opp med forventning og krav om at Kirken selv skal kaste seg i elven og møte en på halvveien?

Det hender man får så hatten passer. Da får man være mann for sin hatt og ta det som en mann og (her sørget Forsynet for en betimelig henvisning til en relevant artikkel som dukket opp via Twitter) unnskylde seg som en mann – i betydningen be om unnskyldning, ikke bortforklare noe. Der er tre vanlige grunner til ikke å be om unnskyldning (når det er på sin plass) – stolthet, skam og sinne:

Pride. Apologizing can be particularly hard for men because it involves the admittance of fault. It’s hard to say that we messed up. That we were wrong. Our pride gets in the way.

Embarrassment. If we messed up royally, doing something truly boneheaded even though we knew better, it can be difficult to talk about it to the person we hurt or let down. We feel stupid and would rather pretend like it didn’t happen.

Anger. Things that need apologizing for are rarely a one way street. We probably did something wrong, but the other person probably did too. And sometimes our anger over how they offended us is so great that we justify what we did and can’t get past it to apologize.

Forleden fikk Grimkjell bokstavelig talt en skjennepreken for et innlegg forfattet for et par måneder siden, en slags Comoedie som gjorde narr av en kontroversiell norsk professor (Ola Tjørhom, katolikk siden 2003) hvis meninger var blitt uttrykt i sin fylde i både Morgenbladet og St. Olav Tidsskrift.

Denne ennå ganske ferske konvertitt, som allerede har beriket det norske språk med begreper som ‘ungpikekatolikk’ og ‘betongkatolikk’ – der han i sin tidligere lutherske periode på tilsvarende måte talte foraktelig om ‘bedehuskitch’ og ‘betonglutheranere’ – både forskrekket og provoserte mange norske katolikker med sitt angrep på en stor gruppe av sine nye trosfeller.

Grimkjell har, på oppfordring av en katolsk prest som leste denne min Comoedie og fant at den fullstendig savnet spor av kristen nestekjærlighet, fjernet et innlegg som også av andre er blitt vurdert som slemt.

Det er blitt påpekt at en leser som finner et slikt smedeskrift på denne bloggen, lett kan få det inntrykk at det hele er lite seriøst – og på den måte avfeie alle andre innlegg som i høyeste grad har Veritas – sannhet – som rettesnor og mål.

Og Grimkjell synes videre å ha brutt sin egen programerklæring om gromtale:

I utgangspunktet ble ordet «gromtale» foreslått i 2006 som en norsk oversettelse av det engelske «blurb». «Grom» gir positive assosiasjoner og inspirerer til anvendelse også for andre ting enn reklame. «Gromtale» kunne også tenkes å betegne en form for sivilisert debatt – en debatt der deltagere utviser god netikette og søker å avdekke enighet såvel som uenighet.

Dominikanerpater Timothy Radcliffe O.P. var inne på noe lignende i en preken han holdt i 1993:

Tanken bak den gamle disputas var at man ikke seiret ved å påpeke opponentens feil, men snarere ved å vise at han hadde rett, om enn bare delvis. Fremfor å rive ham ned ved å vise hvor feil han tok, måtte man finne et sted der man kunne godta det minstemål av sannhet som han eide. Det var en diskusjonsform som bygget fellesskap og konsensus [...] Det vi har å tilby Kirken i vår tid er et sted der debatt kan finne sted, debatt uten redsel for sannhet, ordskifte som bygger fellesskap.

Grimkjell må nok innrømme at denne  Comoedie snarere ble grumtale enn gromtale, og at man lot seg rive med av en annen kranglefant som man således kanskje har mer til felles med enn man forestilte seg. Professor Janne Haaland Matlary kan nok ha rett i at høfligheten er borte og dannelsen mangelvare her i landet. Vi får skjerpe oss.

Grimkjell beklager.

Ifølge kulturteoretikeren Aleida Assmann kan summen av et samfunns minner om sin egen fortid deles i to kategorier: kanon og arkiv. Kanon representerer et selektivt utvalg av tekster, kunstverk, gjenstander, bygninger og historiske begivenheter. Disse er kulturens kjerneelementer, dens normative og formative identitetsskapende kilder, som på ny og på ny aktivt kommuniseres og fortolkes. Arkivet er derimot et lager av viten, dokumenter og artefakter, som mangler aktuell bruk og relevans, men som samfunnet likevel bør oppbevare og ikke glemme. Mens kanon aktualiserer fortiden som nåtidig, bevarer arkivet fortiden som fortid. Likevel har arkivet et stadig potensial for funksjon, for eksempel som kritisk korrektiv til kanon når denne blir tilstivnet, instrumental, mytisk eller sjåvinistisk.

Det slår meg at dette kan være et nyttig perspektiv å ha med seg i den kulturkamp som til stadighet utkjempes innenfor Den katolske kirke, og som historisk har ført til forskjellige protestantiske bevegelser fra 1100-tallet frem til idag – både de som brøt ut og dannet egne kirkesamfunn, og de som murrende ble værende i Moderkirken. Hvilke deler av Kirkens tradisjon er Tradisjon med stor T, og hva er “bare” mer eller mindre “nyttige” tradisjoner?

Lørdagens store nyhet som ble bragt videre av innlegg på Rorate Cæli, New Liturgical Movement og Ungpikekatolikk er at pave Benedikt XVI har godkjent visse forslag som Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen anbefalte i mars:

The Cardinals and Bishops members of the Congregation voted almost unanimously in favor of a greater sacrality of the rite, of the recovery of the sense of eucharistic worship, of the recovery of the Latin language in the celebration, and of the remaking of the introductory parts of the Missal in order to put a stop to abuses, wild experimentations, and inappropriate creativity. They have also declared themselves favorable to reaffirm that the usual way of receiving Communion according to the norms is not on the hand, but in the mouth. There is, it is true, and indult which, on request of the [local] episcopates, allows for the distribution of the host [sic] also on the palm of the hand, but this must remain an extraordinary fact. The “Liturgy Minister” of Pope Ratzinger, Cañizares, is also having studies made on the possibility to recover the orientation towards the Orient of the celebrant, at least at the moment of the eucharistic consecration, as it happened in practice before the reform, when both the faithful and the priest faced towards the Cross and the priest therefore turned his back to the assembly.

Med andre ord ønsker man å gjennomføre de liturgiske endringer som Annet Vatikankonsil faktisk vedtok, og fremme den egentlige Novus Ordo. Etter 40 år…

Sakramentsandakter og latin (tenk om vi snart kan reise rundt i verden og kunne delta aktivt i messen uansett hvor vi befinner oss!) – er hentet frem fra Kirkens “arkiv” og fått sin rettmessige plass i “kanon” igjen (i Norge har forøvrig dette allerede delvis skjedd). På den annen side får vi håpe at den kirkelige asbest – dårlige kirkesanger, polyestermessehagler, gitarer og liturgiutvalg – kasseres som spesialavfall.

Vi vil ha en klar og identitetsskapende katolsk kirke, ikke et keitete og selvutslettende kirkesamfunn som så gjerne skulle være kul.

Sciens et prudens, manum misi in ignem.

Catholic Encyclopedia har i sitt kapittel om Sacrilege følgende under overskriften Real sacrilege:

Real sacrilege is the irreverent treatment of sacred things as distinguished from places and persons. This can happen first of all by the administration or reception of the sacraments (or in the case of the Holy Eucharist by celebration) in the state of mortal sin, as also by advertently doing any of those things invalidly. Indeed deliberate and notable irreverence towards the Holy Eucharist is reputed the worst of all sacrileges. Likewise conscious maltreatment of sacred pictures or relics or perversion of Holy Scripture or sacred vessels to unhallowed uses, and finally, the usurpation or diverting of property (whether movable or immovable) intended for the maintenance of the clergy or serving for the ornamentation of the church to other uses, constitute real sacrileges. Sometimes the guilt of sacrilege may be incurred by omitting what is required for the proper administration of the sacraments or celebration of the sacrifice, as for example, if one were to say Mass without the sacred vestments.

Den katolske kirkes katekisme sier, under overskriften Vantro i punkt 2120 følgende:

Helligbrøde består i å vanhellige eller behandle på uverdig vis sakramentene og andre liturgiske handlinger, på samme måte som også personer, ting og steder viet til Gud. Helligbrøde er en alvorlig synd, særlig når den begås mot eukaristien, siden selve Kristi legemes vesen blir nærværende for oss i dette sakrament

Det henvises her videre til Kirkerettens canones 1367 og 1376:

Canon 1367: One who throws away the consecrated species or, for a sacrilegious purpose, takes them away or keeps them, incurs a latae sententiae excommunication reserved to the Apostolic See; a cleric, moreover, may be punished with some other penalty, not excluding dismissal from the clerical state.

Canon 1376: A person who profanes a sacred object, moveable or immovable, is to be punished with a just penalty.

Er det så rimelig å se på det å motta Kristi legeme i hånden istedenfor på tungen som helligbrøde? Ble ikke dette tillatt av pave Paul VI?

Instruksjonen Memoriale Domini datert 29. mai 1969 er interessant lesning. Faktum er at pave Paul VI her uttrykker stor skepsis mot forslaget om å tillate håndkommunion, en skepsis han deler med et klart flertall av de 2000 biskopene som var blitt rådspurt på forhånd og hadde avgitt sine stemmer:

From the returns it is clear that the vast majority of bishops believe that the present discipline should not be changed, and that if it were, the change would be offensive to the sentiments and the spiritual culture of these bishops and of many of the faithful.

Therefore, taking into account the remarks and the advice of those whom “the Holy Spirit has placed to rule over” the Churches, in view of the gravity of the matter and the force of the arguments put forward, the Holy Father has decided not to change the existing way of administering holy communion to the faithful.

The Apostolic See therefore emphatically urges bishops, priests and laity to obey carefully the law which is still valid and which has again been confirmed. It urges them to take account of the judgment given by the majority of Catholic bishops, of the rite now in use in the liturgy, of the common good of the Church.

Problemet er at det allerede var blitt innført noen steder:

Indeed, in certain communities and in certain places this practice has been introduced without prior approval having been requested of the Holy See, and, at times, without any attempt to prepare the faithful adequately.

Så det var nok ikke bare bare å forby håndkommunion heller, siden paven neppe kunne regne med at alle biskoper og prester ville respektere et slikt forbud. Derfor – åpenbart motstrebende – åpnet han for at lokale bispekonferanser kunne søke om tillatelse:

In such cases, episcopal conferences should examine matters carefully and should make whatever decisions, by a secret vote and with a two-thirds majority, are needed to regulate matters. Their decisions should be sent to Rome to receive the necessary confirmation, accompanied with a detailed account of the reasons which led them to take those decisions. The Holy See will examine each case carefully, taking into account the links between the different local churches and between each of them and the Universal Church, in order to promote the common good and the edification of all, and that mutual good example may increase faith and piety.

Dog erklærte han at den etablerte praksis ikke skulle forbys:

The new method of administering communion should not be imposed in a way that would exclude the traditional usage.

Og han forutså at noen ville forskrekkes over innføringen av en ny praksis:

The rite of communion in the hand must be introduced tactfully. In effect, since human attitudes are in question, it is linked with the sensibility of the person receiving communion. It should therefore be introduced gradually, beginning with better-educated and better-prepared groups. It is, above all, necessary that an adequate catechesis prepares the way so that the faithful will understand the significance of the action and will perform it with the respect due to the sacrament. The result of this catechesis should be to remove any suggestion of wavering on the part of the Church in its faith in the eucharistic presence, and also to remove any danger or even suggestion of profanation.

Det minner faktisk en smule om den bekymring kong Christian 3. hadde ved innføring av Reformasjonen i Norge 1537 – at man måtte gå varsomt frem og ikke forskrekke folk unødig. Bakgrunnen var at man for det første ikke hadde utdannet tilstrekkelig mange lutherske teologer som kunne ta over som sogneprester overalt i Norge, for det andre at bondeopprør ikke var et ukjent fenomen i Norge.

Både under Christian 3. og Paul XVI gjorde det seg gjeldende at toneangivende teologiprofessorer mente at de selvsagt visste best, og at det bare var et tidsspørsmål før almuen fant seg til rette med forandringene. Dog har jeg det fra salig pater Per Bjørn Halvorsen OP at hans mor i Overhalla faktisk hadde lært å be rosenkransen av sin mor, som hadde lært det av sin mor – i tre hundre år hadde denne katolske kjernefromhet overlevd i hemmelighet på bygdene, overlevert fra mor til datter, eller kanskje helst fra bestemor til datterdatter! Virkelig, mumlende bestemødre har vist seg å overleve selv de mest bedrevitende teologiprofessorer!

Tre år senere var pavens uro over Kirkens situasjon alt annet enn svekket, og i en preken den 29. juni 1972 sa pave Paul VI følgende:

We believed that after the Council would come a day of sunshine in the history of the Church. But instead there has come a day of clouds and storms, and of darkness … And how did this come about? We will confide to you the thought that may be, we ourselves admit in free discussion, that may be unfounded, and that is that there has been a power, an adversary power. Let us call him by his name: the Devil. It is as if from some mysterious crack, no, it is not mysterious, from some crack the smoke of Satan has entered the temple of God.

Kirken var plaget av tvil, usikkerhet, problemer, angst, misnøye, konfrontasjon.

Hvordan var det så i Norge? Om dette kan vi lese i gamle nummer av St. Olavs Tidsskrift, som (selvsagt) kan bestilles frem på lesesalen i Deichmanske bibliotek i en lunsjpause. Med dominikanerpater Hallvard Rieber-Mohn som redaktør, utkom bladet utkom hver 14. dag og var dagsaktuelt, velinformert og interessant. En årgang utgjorde nesten 400 sider! Dagens St. Olav er noe helt annet, med en redaktør som nok heller skjeler mot Agora enn mot Aftenposten – pater Rieber-Mohn var jo det man kaller pressemann, ikke bare prestemann…:-)

I St Olav nr.14, juli 1967 (s. 217) finner man noen “Bestemmelser om Eukaristien” som beskriver anledningene man får lov til å motta kommunion under begge skikkelser (ferminger, døpte konvertitter, brudeparet, retretter…). Her forordnes det videre at kommunionen kan mottas knelende eller stående. Dette er vel nærmest å regne som en forberedelse til at påtenkt fjerning av alterringen i kirkene, for biskop Gran hadde nok mye klart allerede – som det står skrevet i Den katolske kirke i Norge (Oslo : Aschehoug, 1993), s. 397:

Biskop Gran kom på det gunstigst mulige tidspunkt. Ikke bare representerte han det Konsilet stod for, han hadde vært med på å formulere det. Nå arbeidet han for å finne norske uttrykk for det Konsilet ville gjennomføre.

Det var ikke for ingenting at biskop Gran hadde valgt Ipse faciet (“Han vil gjøre det”) som sitt motto ved sin bispevielse 24. mars 1963!

I St Olav nr 14, 1971 (s. 223) tillates så håndkommunion. Det er sagt at Rom har tillatt de enkelte biskoper tilhørende den Nordiske Bispekonferanse å autorisere denne utdelingsform i sine bispedømmer. Og det blir autorisert, naturligvis. Blant mange – ikke minst ordenssøstre som gikk til kommunion daglig – ble dette veldig godt mottatt, med lettelse, fordi det jo oppleves litt rart (og til og med litt ubehagelig) å måtte stikke ut tungen.

Men når fromme ordenssøstre mottar kommunion i hånden, må det da være både feil og urimelig å hevde at dette er “helligbrøde”? Jeg tenker for eksempel på Jesu små søstre, som fortsatte med sakramentstilbedelse mens “moderne” prester i Oslo (vi snakker nå om 1980-tallet) mente denslags var gammeldags og unødvendig – nærmest forkastelig. En av legdominikanerne ønsket å arrangere dette regelmessig i St. Dominikus, men fikk nei med nevnte begrunnelse. Nå, musketerene tyve år etter, finner vi sakramentsandakter overalt – Katarinahjemmet, St. Olav, St. Hallvard.

Kanskje bør ikke håndkommunion i seg selv betraktes som helligbrøde, “bare” som en uskikk – en uskikk som lenge (og av mange fremdeles) anses å innebære mindre ærefrykt for alterets sakrament og større risiko for virkelig helligbrøde. Og skulle det betraktes av Vårherre som helligbrøde, vil ansvaret (med tilhørende opphold i Skjærsilden, får vi tro – minst) ligge på biskoper og prester som måtte utbre denne praksis. Dog har alle katolikker et selvstendig ansvar for å holde seg informert – lytte og søke å forstå, ikke bare lyde blindt.

Det er vel her på sin plass å spørre om de av oss som er foreldre ønsker at våre barn skal tilegne seg en slik “uskikk” i til sin førstekommunion? I St. Hallvard fikk alle førstekommunionsbarna 2008 (som hadde fransiskanerpater Tan som myndig rektor) kommunion på tungen, mens i 2009 – til vår forskrekkelse – fikk alle kommunion i hånden.

Vi kommer heller ikke utenom det faktum at håndkommunion er blitt en symbolsak for både dokumentkonsiliære (“revisjonister” som forholder seg til konsildokumentene) og åndskonsiliære (“revolusjonære” som forholder seg til hvordan man på 1960-tallet – iallfall frem til Sacerdotalis coelibatus og Humanae vitae – hadde forstått Kirken som revolusjonær vekkelsesbevegelse i en tid da revolusjonære idéer oppflammet hjertene). Der ligger en viss symbolikk at legdominikaneren og kristendemokraten Aldo Moro ble bortført og myrdet av De røde brigader… det var mange som mente at målet (hva det nå måtte være) helliget midlene!

Vi dokumentkonsiliære opplever den obligatoriske håndkommunion som et overgrep, nærmest et opportunistisk kupp, fra den åndskonsiliære side. Med ett slag har man tvunget hundrevis, kanskje tusenvis, av katolikker i Norge som hittil alltid har fulgt sin utenlandske tradisjon til å underkaste seg et meningsløst forbud mot kommunion på tungen. Har norske sogneprester gjort seg slike skumle tanker? Nei, jeg tror egentlig ikke det – men de engelske og amerikanske prester som har funnet på dette tiltaket som fremholdes å kun være en praktisk ordning for å hindre smitte har faktisk en slik agenda. Noen norske prester har her latt seg forføre.

Jeg er fristet til å karakterisere lokale forbud i Norge mot å motta kommunion på tungen på grunn av faren for svineinfluensasmitte med et sitat av Talleyrand:

C’est pire qu’un crime; c’est une faute.

Men har egentlig noen biskop eller sogneprest myndighet til å påby håndkommunion, det vil si forby kommunion på tungen? Nei, faktisk ikke. Instruksjonen Redemptionis sacramentum (2004) sier nemlig:

[92.] Although each of the faithful always has the right to receive Holy Communion on the tongue, at his choice, if any communicant should wish to receive the Sacrament in the hand, in areas where the Bishops’ Conference with the recognitio of the Apostolic See has given permission, the sacred host is to be administered to him or her. However, special care should be taken to ensure that the host is consumed by the communicant in the presence of the minister, so that no one goes away carrying the Eucharistic species in his hand. If there is a risk of profanation, then Holy Communion should not be given in the hand to the faithful.

Roma locuta, causa finita. Formoder jeg. Eller?

Forresten, gitt at presten har vasket hendene i sakristiet på forhånd – hva er den mest sannsynlige kilde for smitte? Prestens hånd, eller vår egen som etter en halvtimes eller times reise (kanskje på buss eller t-bane) nettopp har holdt om et eksemplar av Lov Herren fra kirkens hylle og tatt på benkene der man sitter – der noen satt like før, i fromessen? Hmm…